Selvsagt – og de fleste har en iboende positiv egenskap. Den er en oppriktig interesse for å bidra til å utvikle samfunnet – lokalt som nasjonalt – i en positiv retning. Mange jobber mye, og de som ikke er heldagspolitikere er ikke akkurat godt betalt. Og det er mye papirer og mange saker å forsøke å sette seg inn i.

Lite skryt og mye kjeft er ofte politikeres hverdag. Kan de skylde seg selv? Ofte. Men ikke alltid.

Ta for eksempel våre to mest omtalte rikspolitikere – Statsminister Støre og finansminister Vedum. Begge kan skylde seg selv for å gå altfor kraftig ut under siste stortingsvalg. Da var det ikke måte på hvor bra «vanlige folk» skulle få det.

Å love mye er alle politikeres arvesynd under valgkamper. Å bryte mesteparten av løftene også en inngrodd vane. Dette gjelder alle politikere uavhengig av partitilhørighet. Men er det noen som ærlig talt tror at om de borgerlige partier med Erna i spissen hadde klart jobben mye bedre enn de som sitter med makten i dag?

Etter min mening – neppe.

Å spå om Ukrainakrigen og energimangelen i Europa kunne ingen, så uansett politisk farge, så har vel situasjonen vært tilnærmet lik den vi har nå hvis de borgerlige har styrt. Alle politiske partier har forsømt seg i mange år når det gjelder beredskap.

Dårlige råd fra sine rådgivere? Hvem vet. Derfor må vi se litt på politikere som «vanlige» folk.

Vi mennesker har lett for å love for meget når det ikke koster oss personlig verken tid eller penger. Jeg har alltid sagt at det er lett å være gavmild med andres penger. Dette gjelder også for vår folkevalgte. Det er nok våre yrkespolitikere som går foran med svære løfter og er tilsvarende god på å bryte dem.

En annen svakhet blant politikere er at de raskt gir etter for pressgrupper enten det er i miljøets navn – elbilpolitikken – eller at «Norge som er verdens rikeste land» skal bidra på alle måter. Stikk fingeren i jorda og erkjenn at tross vår gode økonomi først og fremst takket være oljen, og at vi en er en mininasjon.

Vi har 0,9 promille av jordas befolkning. Så la oss ikke innbille oss at vi er mere viktig enn andre nasjoner. Vi har oljefondet – ok – men det er mange land som har større inntekter av oljen enn Norge. Hvor er deres bidrag sett i forhold til innbyggertall? Innse at også Norge har en smertegrense, og at våre politikere først og sist har ansvaret for Norges befolkning.

Det å bli politiker er ikke vanskelig – det vet jeg av egen erfaring. At man blir folkevalgt betyr ikke at man vet og kan mer enn mannen i gata. De kan ha (som oss alle) god kunnskap på enkelte områder, men ingen vet alt om alt.

Så hvem søker politikere råd og lytter til? Jo, administrasjonen og byråkratiet – og enn sann horde av rådgivningsfirmaer. I det private næringsliv blir beslutningstakere konfrontert med sine eventuelle feil og ofte blir sparket. Men jeg har til gode å se beslutningstakere innen det offentlige lider samme skjebne i noe stort omfang.

Tvert imot så får de en gedigen sluttpakke som takk for dårlig utført arbeid. I tillegg ser man ofte at vedkommende etter kort tid sitter i en annen ledende stilling innen det offentlige.

Lokalt kan vi se på Steinkjers økonomi og situasjonen som er i ferd med å utvikle seg. Jeg er innflytter, og har hatt tilknytning og bosted i Steinkjer siden 1980. Steinkjer var en liten trivelig by på den tiden, (trivelig er Steinkjer fortsatt) og der jeg drev ett firma for mange år siden. Alt virket stabilt og velorganisert så langt jeg kunne konstatere.

Nå virker tingene mere diffuse. Skoler legges ned og tilbudet til de svakeste reduseres i mange tilfeller. Av og til spør jeg meg selv hva som skjer. På den ene siden ser jeg innskrenkninger, og ansatte som har permisjonstrusselen og en generell usikkerhet om sin jobb å bære på. På den annen side ser jeg i mediene at tilbudet til borgerne blir redusert.

Vi er alle vitner til den store byggevirksomheten både i kommunal – fylkeskommunal regi, der også staten bidrar med tilskudd. Bra med statlige tilskudd, men uansett hvordan man ser på det, så er også dette fellesskapets penger.

Det er flott med kulturhus og badeland og flotte offentlige bygg. Men alt dette skal jo drives og vedlikeholdes (helst med lønnsomhet), og belaste kommuneøkonomien minst mulig. «Vanlige folk» må tenke litt fremover i livet og innrette økonomien deretter. Jeg er sannelig ikke sikker på om dette prinsipp følges i stor nok grad innen det offentlige. Jeg blir i hvert fall ikke forbauset hvis de kommunale avgiftene økes vesentlig.

Politikere må også regne med å trenge helsehjelp og ett trygt nettverk når man blir gammel – noe vi alle blir hvis vi er heldige. Av alle oppgaven en kommune er pålagt vil jeg tro at unge – syke og eldre står høyt på prioriteringslista. Og slik bør det være, og prioriteres enda høyere. Gjerne på bekostning av signalbygg.

Mitt innlegg håper jeg oppfattes som både ros og ris til de som tross alt gjør så godt de kan for det lokale fellesskap. Som leder i det private næringsliv lærte jeg meg fort å høre på mine ansatte, og var relativt god til å lytte til markedet – og for politikere er «markedet» innbyggerne – de ansatte og folkemeningen.

Ett forslag fri for alskens avgifter gir jeg herved de styrende organer i Steinkjer: Bruk sunt folkevett og sett tæring etter næring. Steinkjer med sin solide historie basert på primærnæringene – bønder og landbruk bør ha alle forutsetninger for å ha nøkternhet og bondevett i mengder.