Det er pussig at det i vårt ellers så åpne og liberale samfunn, er så vanskelig å føre gode samtaler om Pride. Alle visste at det bare var et spørsmål om timer før Åge Hareide måtte ut å beklage sine uttalelser om UEFAs nei til å protestere mot den ungarske regjeringen med regnbuefargene. Jeg er enig med VGs sportskommentator Leif Welhaven: Det må være lov å være kritisk.

Linn Kristin Mosbø og Mari Engen Hanem som representerer Neadalspride, ser ut til å være uenig. De hevder at «i etterkant av Hareides uttalelser har forakten og fordømmelsen av pridebevegelsen økt i styrke i kommentarfeltene. For endelig var det noen som tok bladet fra munnen – nå er det fritt fram!». Men ingen som fremmer saklig kritikk, står til ansvar for at andre viser forakt. Slike beskyldninger hindrer mangfold og en levende samfunnsdebatt. Er det ikke nettopp disse verdiene Pride ønsker å representere?

Åge Hareides uttalelser fungerer «i praksis som legitimering av negativitet mot Pride», hevder Mosbø og Hanem. Det må forstås slik at Mosbø og Hanem mener det ikke er legitimt å være kritisk til Pride. Da er spørsmålet om de ikke undergraver nettopp den ytringsfrihet og det mangfoldet Pride ønsker å hylle.

Så bør det også nevnes at Hareide har presisert at han ikke burde brukt ordet propaganda.

Det er flott at vi kan feire mangfoldet og alles rett til å være seg selv. Eller som Mone Breding Lersveen fra FFO skrev om Pride i Trønder-Avisa 1.7: «I stedet for å overbevise verden om at du likevel passer inn, kan du senke skuldrene og tenke at det er du som er en gave til verden.»

Men når en interesseorganisasjon lager en festival, må det også være lov å diskutere deres politiske program. For de av oss som mener at stabile parrelasjoner er bra for samfunnet, eller at barn har rett til å kjenne sitt opphav, så har vi noen kritiske spørsmål å stille til FRI. Og om Mosbø og Hanem legger godviljen til, tror jeg de vil se at det kan være berikende med gode diskusjoner om viktige spørsmål.

Og det er ikke bare lov, det er viktig at vi diskuterer hvor grensene går for markering av saker og politikk på idrettsarenaene. Idrett bygger på ideen om likeverd. Fotball er 11 mot 11 og en ball, og derfor er det en viktig forutsetning at alle er like mye verdt og deltar på samme premisser.

Norske klubber spiller kamper mot land med diktaturer. Landslaget spiller kamper mot land som praktiserer dødsstraff. Vi protesterer mot diktatur og mot dødsstraff, men akkurat når vi møtes til kamp så lar vi politikk være politikk og møtes til fredelig spill og kappestrid på idrettens premisser. Det er noe av idrettens unike betydning i en urolig verden. Derfor er det noen dilemmaer her, og det er flere hensyn som skal balanseres. Den debatten må fortsette i norsk idrett. Og da er diskusjon og uenighet et gode. Det er mangfold i praksis.