Gå til sidens hovedinnhold

Er venstresida sårbar for propaganda?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Moderne propaganda handler i mindre grad om å vinne sympati for eget perspektiv, som om å så tvil hos publikum og beslutningstakere om hva som egentlig er sant. Slik avleder man oppmerksomhet, skaper unødige debatter, og gir inntrykk av at konflikten er komplisert, eller at det er umulig å komme til bunns i hva som egentlig skjedde. Noe som igjen fremmer apati, og gjør det vanskelig å agere.

Fra et russisk perspektiv har viktige slagmarker de siste årene, ikke bare fysisk men også når det gjelder kampen om fortellinger, vært konfliktene i Ukraina og Syria. Og nå også med den fengslede opposisjonslederen Aleksej Navalnij som en tredje slik fortelling.

I Ukraina forsøkte man fra russisk hold å fremme en fortelling om Maidan som et «kupp», og det nye Ukraina som dominert av fascister. Parallelt med dette forsøkte man først å tilsløre den sentrale rollen som russiske styrker spilte i den ulovlige okkupasjonen og annekteringen av Krimhalvøya i mars 2014, og senere i opprettelsen av de russiskkontrollerte opprørsrepublikkene i Øst-Ukraina. Og da et malaysisk fly ble skutt ned av et russisk BUK-missil i juli 2014, forsøkte propagandakanalen RT (tidligere Russia Today) å drukne dette i et hav av alternative og i noen tilfeller bisarre forklaringer.

I Syria ble personer fra nettstedet 21st Century Wire og andre høyreorienterte konspirasjonsnettsteder – altså det samme miljøet som var med å spre Qanon og andre pro-Trump-teorier – gitt en viktig rolle i kampen om fortellinger. De ble utropt til journalister og analytikere, fikk være med på organiserte turer til Syria og blitt invitert til Moskva der de fikk møte og intervjue høytstående personer.

Til gjengjeld bidro de til å så tvil om og diskreditere all motstand mot Assad-regimet og dets russiske allierte, og fremstille krigen som en rettferdig kamp mot islamister og utenlandsk imperialisme. Samt å benekte gassangrep og andre krigsforbrytelser, og sverte organisasjonen Syrian Civil Defense, også kjent som De Hvite Hjelmene, som spilte en viktig rolle i å dokumentere krigsforbrytelser. I tillegg til rollen de fikk i russiske medier – i første rekke RT (tidligere Russia Today), har de blitt retweetet og sitert av russiske politikere og ambassader, og av det syriske regimets egne representanter som til og med arrangerte en falsk FN-konferanse der en av dem la fram «funnene» sine.

I Norge ble nettstedet Steigan.no en viktig videreformidler av alle disse fortellingene, både når det gjaldt Ukraina, Syria og Aleksej Navalnyj, som beskrives som en marionett for USA og George Soros, som skal lage kaos i Russland og slik utløse en regimeendring. I det siste har Steigan.nos redaktør Pål Steigan også blitt en frontfigur i motstanden mot koronatiltak. Og selv der minner perspektivene hans påfallende mye om dem som fremmes av RT. I november 2018 arrangerte Steigan til og med en konferanse på Parkteatret i Oslo, der flere av de ovennevnte russisk-allierte konspirasjonsteoretikerne deltok.

Steigan er en «outlier» i norsk venstreside. Likevel er det grunn til å frykte at Steigan.no kan være en av flere viktige kanaler for denne typen propaganda inn i norsk offentlighet, særlig blant eldre venstreradikalere med et refleksivt negativt syn på USA og EU. Antagelig også blant enkelte til høyre, som holder NATO ansvarlig for flyktningkrise og påfølgende «masseinnvandring» og terrorisme.

Det er viktig å presisere at såkalte «Putinversteher» eller «Putinforståere» har vært langt mer synlige på høyresida enn til venstre. Man trenger ikke å gå lengre enn til tidligere FrP-leder Carl I. Hagen og til Christian Tybring-Gjedde for å se dette. Og også i andre land har Putins Russland sine viktigste aktive støttespillere blant høyrepopulister og høyreekstreme, selv om det finnes unntak, i første rekke det tyske venstrepartiet Die Linke.

Uten å ha tall på dette, kan det likevel virke som den typen konspirasjonspropaganda jeg har beskrevet over kan ha fått større nedslag her i landet til venstre enn til høyre. Flere lokallag i Rødt har invitert Assad-vennlige skribenter fra kretsen rundt Steigan som innledere for å snakke om Syria, selv om partiet i etterkant har gjort klart at de ikke deler deres oppfatning av konflikten. Et medlem av partiets internasjonale utvalg har også offentlig trukket i tvil gassangrepene i Douma i april 2018, gjennom en artikkel publisert på Radikal Portal. Både Klassekampen og Radikal Portal har også videreformidlet fortellingen om «fascist-kuppet» i Ukraina.

Det kan være mange grunner til en slik «sårbarhet» for propaganda. I noen tilfeller kan kanskje en refleksiv forståelse for at bare USA er imperialistisk eller en fare for freden, gjøre blind for at det som fremstår som en motmakt, selv er et brutalt, kleptokratisk og – ikke minst – gjennomkapitalistisk regime. Som da et annet medlem av Rødts internasjonale utvalg som tidligere hadde vært med å videreformidle fortellingen om «fascist-kuppet» i Ukraina, senere skrev en lysende reportasje i Ny Tid fra Verdens Ungdomsfestival i Sotsji. Uten å problematisere at dette var et propagandashow som ble åpnet og avsluttet av Vladimir Putin.

I Syria fryktet kanskje noen at verden på nytt skulle bli lurt inn i en krig, slik man ble lurt av amerikanske og britiske påstander om masseødeleggelsesvåpen i Irak i 2003.

Vestlige mainstreammedier – og politikere – bærer nok også sin del av ansvaret for denne sårbarheten. Måten amerikanske og britiske påstander om irakiske masseødeleggelsesvåpen lurte verden inn i en krig i 2003, har nok gjort mange váre for en ny manipulasjon i Syria. Og ved å ikke dekke protestbevegelser på en måte folk som følger med kjenner seg igjen i, åpner man for at folk vender seg til RT og andre propagandamedier i stedet, slik Klassekampens Mari Skurdal skrev i januar i år.

Dette er et ubehagelig tema å snakke om. For jeg tror egentlig ikke at noe av dette er representativt for norsk venstreside. Men der er en sårbarhet for propaganda og konspirasjonsteorier her, som i liten grad har blitt «tettet igjen». Når jeg nok en gang velger å ta opp dette temaet, er det i håp om at det denne gangen ikke blir avfeid som marginalt eller møtt med motangrep, men kan bli begynnelsen på en seriøs debatt.

Kommentarer til denne saken