Én ting som umiddelbar slår meg når jeg hører den politiske debatten på Høyres landsmøte er hvor ubekymret den er. Ikke ubekymret over utfordringene vi alle står ovenfor, men ubekymret over at så mange er uenige med dem.

I Høyreslandsmøtets verden finnes ikke sosial uro over økende forskjeller, noen frykt for Senterpartiets nypatriotisme, et svar på folks frustrasjon over sentralisering, noe blikk for kystfolkets beinharde vindkraftmotstand, eller noe uro over vår tids økende skepsis til byene og EU. Alt det lever Høyre godt med, nesten så det ikke angår dem. Høyre har andre svar, og de har plassert seg slik at de nærmest ikke trenger å følge med på hvor de politiske vindene blåser.

Dette i motsetning til Arbeiderpartiet akkurat nå, som virker som om de synes hver og en av disse sakene som preger tidsånden, er vonde og vanskelige og farlige å ta i.

Høyres landsmøte åpnet med en uforståelig kollasj av operadisco, folkemusikk, Poirot-kjenningsmelodien og Miami House-inspirert blåserrekke. Kontrasten mellom det helt absurd energiske åpningsnummeret på den ene siden og Erna Solbergs rolige, nesten messende talestil på den andre, må ha vært tilsiktet. For i stedet for å smitte over på statsministeren, sørget alt showet rundt henne for å framheve hvor tørr talen hennes egentlig var. På en god måte.

Frekke poeng og karismatisk talekunst har aldri vært Erna Solbergs styrke. Det tror jeg bryr henne sånn midt på leggen. For hun perfeksjonerer en annen kunst, til stor frustrasjon for sine motstandere (og her snakker jeg av gammel erfaring): Nemlig en egen evne til å formidle at hun har akkurat passe oversikt over alt som er viktig her i verden. Hun behersker et tonefall som slår fast at slik er det, uten å høres aggressiv ut, men likevel uten å åpne for særlig videre debatt. Følelsen en sitter igjen med, er litt som om Erna har oversikt, så alle vi andre kan slippe.

For når Erna Solberg taler til Høyres landsmøte, er det vanskelig å ikke la konsentrasjonen glippe innimellom. Det er ikke akkurat et fyrverkeri, dette. Men det fascinerende er at en sitter igjen med akkurat nok. Solberg vil styre oss trygt gjennom koronakrisa. Solberg snakker litt mer om klima enn forventet, slik hun ofte gjør. Solberg vil satse på ny teknologi for å skape klimavennlige arbeidsplasser. Solberg vil satse på kompetanse for å sørge for at ingen «går ut på dato» i arbeidslivet. Solberg er fornøyd med skattekuttene hun har gjennomført. Solberg er glad i EØS-avtalen, og kan i motsetning til sin rival Jonas Gahr Støre gå litt mer all-in i sine stikk til Senterpartiets Norge først-populisme.

Med andre ord var det knapt noe nytt å spore i talen, men det er ikke poenget. For i motsetning til Jens Stoltenberg, er hun i ferd med å fullføre åtte år som statsminister uten å ha en fremgangsrik motstander til statsministerkandidat. Det er vanskelig å fatte. Da Erna Solberg ble statsminister i 2013, var det en slags kroning etter mange års framgang. Kontrasten til dagens situasjon, der opposisjonslederen sitter fast i ei myr av historisk dårlige meningsmålinger, er enorm. Og nesten ikke til å fatte, i ei tid med rekordhøy arbeidsløshet, distrikts- og kystopprør. Dette skulle vært åpent mål for Arbeiderpartiet.

Og at det likevel kan bli tøft for Høyre å vinne neste års stortingsvalg, ser ikke ut til å plage Erna Solberg det minste. Taper hun, er det etter den lengste sammenhengende regjeringsperioden for Høyre noen sinne. Og vinner hun, blir hun enda mer historisk. Skulle høyresida vinne neste valg, vil de ha muligheten - og mandatet - til å gjennomføre mer borgerlig politikk enn noen regjering før har kunnet i Norge, med alt det fører med seg. Og det politiske kartet kan ende opp med å forandres for alltid, når en hel generasjon sosialdemokrater for første gang siden krigen vokser opp i et evig opposisjonsparti.

Dette vet Erna Solberg. Hun går inn i den kommende valgkampen med de laveste skuldrene noen statsministerkandidat noen gang har hatt. Akkurat passe populær. Akkurat passe omstridt. Akkurat passe usjenert av kritikken som hagler når hun igjen flørter med Frp, mens resten av Europa skyr unna høyrepopulismen så godt de klarer. Akkurat passe satt. Og akkurat kjedelig nok til å kunne vinne neste valg.