I det mange bønder står midt oppi mange av vårens vakreste eventyr, blant annet lamming og våroinn, er det fint å lese at Guri Heggem (Sp) løfter opp en debatt rundt jordbruksoppgjøret og Forhandlingsinstituttet. Mange politikere forsvarer og snakker varmt om avtale- og forhandlingsinstituttet.

Når to av tre bønder sliter med dårlig lønnsomhet og bare én av fire bønder vil anbefale sine barn å overta drifta, så mistenker vi allikevel at det er få av landets bønder som assosierer Jordbruksforhandlingene via forhandlingsinstituttet med vårens vakreste eventyr, slik Heggem omtaler det.

Les også

Jordbruksforhandlingene, vårens vakreste eventyr.

Vi lever i en tid der deprimerende nyheter som krig, energipriskrise, dyrtid, inflasjon, tørke, flom, pandemi skyller innover oss. Vi er et av de dårligste landene i verden når det gjelder selvforsyning av mat. Den er på rundt førti prosent, inklusive fôr til husdyrene. I ulike debatter er politikerne enig i at «vi må satse på norsk landbruk» og «lønnsomheten må bedres». Vel, politikerne har i og for seg rett i det, for det å «satse på» betyr egentlig å gamble.

Og det er nettopp det vi gjør nå – vi gambler med norsk matproduksjon! For hvorfor må landbruket forhandle seg fram til å få betalt for å produsere mat til alle oss andre? «Alle» er enige i at vi skal styrke norsk matvareberedskap. Fordi det er utrygt å gjøre seg så avhengig av import slik Norge har stelt seg. Ingen kan forvente at bonden skal jobbe på dugnad for å øke matforsyninga vår. Det gjør han nemlig mye av i dag.

Politikere fremhever stadig at de vil ha landbruk i hele landet. Vel, det er for sent folkens – nå er det spørsmål om vi vil berge restene av det norske landbruket. Politikernes store, velvalgte og pompøse lovord om norsk landbruk glir mer eller mindre over til et uforståelig stammespråk. Hold deg fast: faglaga, jordbruksavtalen, hovedavtalen, jordbruksforhandlinger, forhandlingsinstituttet, samvirke, overproduksjon, strukturrasjonalisering, jamstilling, opptrapping, inntektsgap, målpris, budsjettnemnd, effektiviseringsprosent og så videre.

Bøndene via faglagene (Bonde- og Småbrukarlaget og Bondelaget) kommer med sitt krav, og staten med sitt tilbud. Det heter jordbruksforhandlinger, og er en forberedelse til Stortingets behandling av det fremforhandlede resultatet. Det er slik fordi det er bare Stortinget som kan bevilge penger over statsbudsjettet. Plutselig stilner «alles» gode ønsker for landbruket til fordel for såkalte forhandlinger der bøndene er så heldige å få lov til å stille sine krav, riktignok innenfor fastsatte definisjoner basert på ei budsjettnemnds tallgrunnlag!

Eller for å sette det litt på spissen – landbruket spiller sin rolle med sine replikker i et nøye regissert teater der det ikke er rom for å tenke nytt. Det fikk Bonde- og Småbrukarlaget erfare i årets innledende runder. Vil ikke bøndene forhandle er det statens tilbud som gjelder, og når avtalen eventuelt er signert høres gjenklangen av vi var jo enige om avtalen! så snart det murres blant bøndene.

Stortingsflertallet står selvsagt fritt til å endre et fremforhandlet resultat. Det kan det jo være lurt å gjøre for å støtte opp om det Stortinget selv, gang på gang, har fattet vedtak om: Å øke norsk sjølforsyningsgrad til 50 prosent.

Hovedavtalen av 1950 bestemte at regjeringa og jordbrukets faglag skulle forhandle om hva av inntekter bonden kan hente i markedet eller i statsbudsjettet. For å være i samsvar med lønnsoppgjøret (LO og NHO) skulle inntektstillegg gis med virkning for samme kalenderår, altså 2023 for årets avtaler. Regjeringen skal legge Stortingets flertallsvilje til grunn for sitt tilbud i jordbruksforhandlingene. Dagens stortingsflertall står for kraftig styrking av jordbruket og matvareberedskapen. Så da er ei inntekt jamstilt med lønnsmottakere i andre yrker helt nødvendig nå.

I dag stiller bonden med gratis egenkapital, arbeider hardt, og får oppgjøret først neste år. Lønnsmottakere får sine lønnstillegg med virkning for 2023. Dagens praktisering av avtaleinstituttet, som innebærer forhandlinger hvor det økonomiske resultatet måles for neste år, bryter med intensjonen slik det ble praktisert i jordbruket fram til 2005, og fortsatt praktiseres av LO og NHO. Lønnsmottakere får sine lønnstillegg med virkning for 2023.

Når bøndene i alle år har måttet stå med lua i handa, kan det synes som om staten, for sin egen del, fikk til en god Hovedavtale i 1950. Under nåværende maktforhold i Stortinget (Ap/Sp-regjering) skulle selvsagt avtaleinstituttet vært til stor fordel. Men når «staten» fortsetter samme kurs, og setter sin lit til markedsliberalismen som sørger for mindre jord i bruk og færre gårdbrukere, blir avtaleinstituttet ei tvangstrøye som skal disiplinere gårdbrukerne ved at faglagenes ledere forplikter seg til å snakke pent om inngått avtale! Ja, det står faktisk det i avtalen!

Flere politikere synes å være tilfreds med Forhandlingsinstituttet som modell, og det mangler ikke på påminnelser om hvor heldig de norske bøndene er som er en del av denne unike modellen. Det er mulig at det ikke er systemet det er noe feil med. Men vi må debattere intensjonen! System som er til for systemets skyld kan være ganske farlige, fordi de dekker over hva systemet egentlig skal levere. Forhandlingsinstituttet i jordbruket kan synes å være et kroneksempel.

I forsvar for systemet kan politikerne som forsvarer det bli tatt til inntekt for å være tilfredse med den nedbygginga vi har hatt av norsk landbruk. 80.000 matprodusenter er eliminert, uten noe tegn på at det skal avta! En styrt nedbygging velsignet av Forhandlingsinstituttet der partene hvert år signerer på hvor mange bønder som skal slutte, benevnt så politisk korrekt som effektivitetskrav. De fleste tun, med hvite hus og røde fjøs, er kun kulisser på den norske landsbygda.

Norsk landbrukspolitikk kan egentlig beskrives som en rett togskinne med stø kurs mot endestasjon. Forskjellen mellom de ulike regjeringer siden 50-tallet er egentlig bare farta på toget. Noe høyere fart med blå regjering enn rød/grønn, men kursen har vært den samme. Aldri har så få bønder produsert så mye for så lite, og hatt så mye gjeld, som nå. Hvis ingen politikere snarest tørr å ta til orde for å endre kursen drastisk, så er det vel egentlig bare å sette farten på maks, så slipper vi å narre flere unge, entusiastiske bønder inn i ei næring der vi gir tilskudd/investeringsstøtte for at de skal satse, eller gamble om du vil, uten at det er lønnsomhet i drifta. Gryttens NOU14:2022 om inntektsmåling i landbruket slår fast at den mest uansvarlige investeringen du kan gjøre, er å investere i norsk landbruk. Det er lønnsomhetskrise!

Til slutt kan en undre seg over om redselen for en svekkelse av Forhandlingsinstituttet egentlig bunner i en redsel for å imøtekomme alvoret for den viktigste av distriktsnæringene innenlands? I realiteten vil det si å ta politisk ansvar og å ikke legge ansvaret for utviklingen av norsk landbruk på avtaler inngått mellom et faglag og et departement.

Forhandlingsinstituttet fritar på mange måter politikere fra å ta ansvaret for norsk matforsyning, og kamuflerer den manglende kunnskapen om hva som binder by og land sammen. Nå blir det litt «Tja – vi skal ha norsk matproduksjon hvis dere kan produsere den billig nok» også skyver man ansvaret vekk fra politikken. Det er behov for å ta store, langsiktige og radikale grep for å sikre matberedskapen gjennom en forutsigbar landbrukspolitikk med lønnsomhet for både små, middels og store gårdsbruk. Jordbruksforhandlingene er ikke vårens vakreste eventyr. Hvis vi ikke tar grep nå, kan den bli den norske velferdsstatens bane!