Vi er i Trøndelags svar på Åsgårdstrand. Mens den lille vestfoldbyen har Edvard Munch, er Straumen kjent for billedhugger Nils Aas. Men derimot har ikke Åsgårdstrand en like fin park som den vi står i nå.
Straumen vokste fram på neset der vannet fra Borgenfjorden møter Trondheimsfjorden i en kraftig malstrøm. Langs det smale sundet dukket det opp et strandsted med brygger og beskjedne trehus langs smale snirklete gater. Her var det livlig handel og fast dampskipsanløp. I dag er rutebåten for lengst avløst av noen sjeldne bussavganger.
Straumen er nå mest kjent som destinasjon langs den gylne omvei, med Nils Aas kunstverksted som største trekkplaster. I 2020 mottok tettstedet i Inderøy «Statens pris for attraktiv by» for «planlegging og gjennomføring av bærekraftig by- og stedsutvikling».
Sentrum er en liten og kompakt trehusidyll. Det er et typisk strandsted som har vokst fram uten noen overordnet byplan. Hus og veier følger det skrånende terrenget ned mot vannet.
Langs de trange gatene ligger lave trehus med små hageflekker. Mange av dem smale trønderlån, men også sveitservillaer med stupbratte tak. Mot fjorden er brygger og naust strødd rundt på de glatte svabergene.
Mislykket tilpasning
I motsetning til på de fleste stedene vi har besøkt er de nye husene i Straumen sentrum tilpasset etter de gamle. Under modernismen har det vært viktig at nye bygninger skal være et uttrykk for sin tid. Kontrastarkitektur der det nye bryter fullstendig med det gamle var vanlig. Men spesielt de siste årene har det gått stadig mer mot at bygninger skal tilpasse seg sine historiske omgivelser. Også rene stilkopier der nye bygg prøver å være helt likt de gamle har blitt mer stuerent – et syn med protestgruppa Arkitekturopprøret som fremste fanebærer.
Den gule trebygningen som rommer Nils Aas kunstverksted, er med sitt bratte saltak, profilerte trepanel og sine arker tydelig inspirert av sveitserstilen. Bare de kvadratiske vinduene og den glatte grunnmuren i betong avslører at dette i virkeligheten er fra 1996.
Andre forsøk på tilpasning er ikke like vellykket. Nabobyggets svalganger ligger som en klam grå hånd over de tilbaketrukne butikkene i byggets første etasje. Den eviglange fasaden er forsøkt delt opp, men uten hell. Fordi det er brukt samme vinduer, trepanel og svalganger i alle de tre delene er hele greia like troverdig som Kåre Willoch på en metallkonsert. Det er og blir en sammenhengende vegg.
Som en kokkekniv gjennom camembert
Trehusidyllen langs den gylne omvei har gjort Straumen til en destinasjon. Her er det kafeer, en restaurant som reklamerer med kjendisbesøk fra Petter Northug, småbutikker og galleri – en mikroutgave av Røros.
Men i motsetning til bergstaden har Straumen en skulpturpark. Muustrøparken med sine åtte skulpturer av Nils Ass det flotteste nye parkanlegget vi noen gang har sett i et norsk tettsted. Her bølger den smale bekken seg gjennom landskapet som en nyslipt kokkekniv gjennom fransk camembert.
Langs de smale grusstiene og trebroen står skulpturer av elg, ekorn og ei and. De frittvoksende trærne forteller at dette er et landskap i grenseland mellom park og skog. Langs fjorden løper også en liten kyststi med skilt som forteller om stedet. Også fotgjengerunderganger under hovedveien og brede gang- og sykkelstier gjør det lett og fristende å bevege seg her til fots.
Men på en hverdag er Straumen sentrum rimelig dødt. Matvarebutikkene med sine plasskrevende lokaler er naturlig nok lagt utenfor selve strandstedet, den ene i ny, grå og nitrist blikkhangar. Selv kulturhuset, skolen og rådhuset ligger på et jorde ti minutters gange fra sentrum. Dette er alt sammen møteplasser som skaper liv i sentrum på dagtid, men som nå isteden trekker folk ut fra sentrumskjernen.
Her går det likevel i riktig retning. Kommunen er i gang med å bygge et nytt helsebygg ved en av hovedgatene. Det innbydende inngangspartiet i glass og tre antyder noe annet enn kontorer og omsorgsboliger. I en ideell verden skulle det nye helsehuset byttet plass med kulturhuset.
Et skoleeksempel på sentrumsutvikling
Det som er tydelig i Straumen er hva som kan skje hvis bare kommune og folk vil. Til tross for at sentrum er på størrelse med tre kunstgressbaner er det flere hensynssoner med regler for endringer av eksisterende bygninger og bygging av nye. Her er det ofte detaljerte krav til tre i fasaden, takform og høyde. Sentrum har også en egen skiltplan. Dette har åpenbart gitt resultater. Husene er velholdte, sprosseløse vinduer er ikke strødd rundt på fasadene og dørene ser ikke ut som om de kommer fra billigkroken på Byggmax. Men det er heller ikke så gjennomført at det ligner et folkemuseum.
Straumen burde være et forbilde for andre steder i Trøndelag. Sentrum her har tilsvarende kvaliteter som flere andre sentrum i regionen, men i Straumen har man ikke skuslet bort potensialet med likegyldighet og halvferdig løsninger. Isteden har man tatt vare på og dyrket særtrekkene som den tette trehusbebyggelsen, beliggenheten ved kysten og kunstnerskapet til Nils Aas. Hva om Brekstad hadde brukt Hannah Ryggen like godt? Da kunne sentrum der ha blitt noe mer enn anonym kjøpesentervei.