Gå til sidens hovedinnhold

Et fullt ut virksomt Storting er ikke en luksus, men en plikt. Representantene bør ta vaksinen og gjøre jobben sin.

Oppropet fra landets kommuneoverleger mot vaksineringen av Stortingsrepresentanter er forståelig og sikkert velment, men dessverre er det også en form for godt destillert populisme som vi trenger mindre, ikke mer av.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hver enkelt stortingsrepresentant er ikke viktigere enn noen av oss. Men funksjonen de er gitt, er faktisk noe av det aller viktigste vi har. Det kalles demokrati.

Dette er ingen festtale. Koronapandemien har lært oss at problemstillinger som i moderne tid kun har vært fjerne og teoretiske for oss, plutselig kan bli virkelige. Som hvordan demokratiet svekkes i krisetid.

Og det kjennes rart å skrive det, men det er jo ingen overdrivelse. I hele 2020 ville vi hatt vidtrekkende kriselover av en art som overhodet ikke ville stått seg i ettertid, hadde det ikke vært for at et årvåkent sivilsamfunn fikk fart på Stortinget, som igjen satte regjeringen på plass.

Ved inngangen til 2021 ville regjeringen legge bruk av portforbud til sin verktøykasse av virkemidler for å håndtere pandemien. Det synes ganske åpenbart at motstanden i Stortinget hadde mye å si for at utredningen havnet i søpla.

Den mest alvorlige konsekvensen av pandemien for demokratiets del er likevel hvordan nettopp sivilsamfunnet har havnet i knestående. Klassekampen kunne nylig melde at barne- og ungdomsorganisasjonene har mistet 50.000 medlemmer under pandemien. Tenk over hva det innebærer. Men slik er ståa. Lag, foreninger, fagforeninger og klubber i hele Norge har måttet avlyse og utsette aktivitetene sine i over et år.

Og i Norge er vi så heldige å ha et demokrati som, med alle sine mangler, i det minste består av folkevalgte som forsøker å møte, snakke med, og lytte til så mange som mulig. En helt essensiell del av det norske folkestyret oppstår i møtet mellom lokalsamfunn i hele landet og deres egne nasjonale folkevalgte. I forsamlingshus, på stand, på skoler, hos bedrifter, idrettslag og foreningsmøter. Alle disse treffpunktene trengs mer nå, enn på veldig mange år. Nettopp fordi det er pandemi, og nettopp fordi pandemien har kostet mange veldig mye.

I et opprop i VG, signert av 125 kommuneoverleger, eksisterer ikke denne delen av det norske demokratiet. Der er valgkamp nærmest en slags luksus en ikke skal unne seg når sykdom herjer. I kommuneoverlegenes verden er tydeligvis hele sesjonsavbrekket til Stortinget - attpåtil i et valgår - en eneste lang «sommerferie». Nasjonalforsamlingen kunne like gjerne drevet «hjemmekontor», heter det. Bakgrunnen er beslutningen om å tilby vaksine til Storting og regjering. Ingen regjering som ønsker å vinne et valg, foreslår noe slikt. Det er nesten helt sikkert et selvmål av Erna Solberg. Og reaksjonene er så sterke at det godt kan hende det ikke blir noe av. Allerede har representanter takket nei.

Det burde de ikke gjøre.

Det er rett ut forstemmende å se hvor billig retorikk over ett hundre kommuneoverleger er villige til å ta i bruk i sin søken etter å sette landets helsepersonell opp mot våre 169 øverste folkevalgte. Som om et fullt ut virksomt demokrati i et valgår, etter et års sivilsamfunn på lavbluss, er en slags overdådighet. Og som om det er den viktige motsetningen i samfunnet vårt.

Et par hundre vaksiner til landets fremste folkevalgte har så klart ingen effekt overhodet for fremdriften i vaksineringen av lærere, eller politi, barnehageansatte eller helsepersonell. Dette vet så klart kommuneoverlegene. Så det er vel heller symboleffekten - at friske toppolitikere vaksineres før hardtarbeidende helsepersonell - som provoserer.

Og så klart det gjør det! Det forstår jeg godt. At ikke alt av helsepersonell med pasientkontakt allerede er vaksinert, er både uheldig og oppriktig provoserende. Men det betyr ikke at motsetningen som tegnes opp av de som nå protesterer mot forslaget om vaksine til Storting og regjering er reell, eller saklig. Det er tvert i mot en fullstendig oppkonstruert konflikt, og opptil flere av kritikerne risikerer å møte seg selv i døren.

«Hva er grunnen til at friske folkevalgte skal gå foran personer med risikofaktorer i vaksinekøen? Mange kronisk syke over hele landet har ennå ikke fått sin første dose», skriver kommuneoverlegene.

En av underskriverne er kommuneoverlege Glenn A. Opland i Kvinnherad. I følge Kvinnheringen ble han selv vaksinert i januar. Dagen før, den 14. januar, ble kommuneoverlege Ole Lohmann i Åmot, som også har underskrevet oppropet, «første kommunelege som lot seg vaksinere», kunne vi lese i Østlendingen. Kommunen kunngjorde selv dette på Facebook. «Hvordan har det seg at det er viktigere å få vaksinert stortingspolitikere med mulighet for hjemmekontor enn helsepersonell med direkte pasientkontakt», spør de to kommuneoverlegene nå, i sitt opprop med 123 andre underskrivere. «Voksne folk må da kunne klare å bruke munnbind og holde avstand». Det kunne jo vært fristende å utforske dette ressonementet ytterligere.

Mange grupper har virkelig opplevd urettferdighet gjennom pandemien. Folk som har mistet jobben. Helsepersonell som får applaus, men ikke lønnsøkning. Ansatte i kulturnæringene som har måttet gå permittert i et år. Familier som ikke har noen hytte å reise til, og som har sittet fast på få kvadratmeter i måned etter måned. Krisa har forsterket urettferdighetene i samfunnet vårt.

Les også

Å klappe for sykepleiere fra egen balkong er gratis. Å slite seg ut koster mye

Da er det kanskje fristende å peke på Stortinget som en slags livsfjern gjeng som bevilger seg selv vaksine mens andre må vente. I rettferdighetens navn: Slikt gjør jo faktisk Stortinget innimellom. Stortinget har både tidligere avsindige pensjonsordninger, og stadige og umusikalske lønnsøkninger til seg selv, på samvittigheten.

Men at så mange av våre nasjonalt folkevalgte skal kunne møte så mange som mulig i et valgår, er ikke en uhørt urettferdighet. At vi skal kunne samle Stortinget på kort varsel om nødvendig er ikke en slags overdådighet, det er en demokratisk nødvendighet. Det hender faktisk at det er nødvendig.

Og dét er ikke et privilegium stortingsrepresentantene har, det er en plikt. Kanskje er det «umusikalsk» å påpeke, men slik er det.

Kommuneoverlegene er glimrende fagfolk og profesjonsutøvere. Men de kunne trengt en praktisk time samfunnsfag. Fra før av har vi måttet bale med at folk hisser seg opp over at det koster penger å smittevernsikre Stortingssalen, og at Krf bruker sin demokratiske rett til å kreve full sal i en viktig avstemning. Stortingsrepresentanter bidrar selv til å gjøre narr av grunnloven ved å anmelde grunnlovsbeskyttede demonstrasjoner.

Og nå, dette oppropet fra landets kommuneoverleger mot vaksineringen av Stortingsrepresentanter. Det er både forståelig og sikkert velment - men dessverre også en form for godt destillert populisme som vi trenger mindre, ikke mer av.

Kommentarer til denne saken