Et halvt år siden landet stengte: Viruset har gjort oss enda mer norsk

Typisk norsk: Det er typisk norsk å søke hyttefreden og isolasjon, selv om hverdagen i seg selv er en karantene, skriver Trønder-Avisas kommentator – et halvt år etter at Norge stengte.

Typisk norsk: Det er typisk norsk å søke hyttefreden og isolasjon, selv om hverdagen i seg selv er en karantene, skriver Trønder-Avisas kommentator – et halvt år etter at Norge stengte. Foto:

Av

Koronaviruset har gjort at vi kan dyrke det norskeste av det norske. Lukkethet og avstand er det beste vi vet.

DEL

KommentarDette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.Vår asosiale, beskjedne framtoning, vår trang etter å isolere oss på hytta, og den evige jakten etter nye turer i fjellet kan ha reddet oss i de seks månedene som har gått siden statsminister Erna Solberg trakk for blendingsgardinene 12. mars.

Det er et halvt år siden Norge stengte grensene, barnehagene, skolene, frisørene, treningssentrene, hotellene, rådhusene og delvis sykehusene. Lørdag er det også et halvt år siden første planleggingskveld på hjemmeskolen, hjemmebarnehagen, hjemmekontoret, og på innkjøpsavdelingen på hamstringsdepotet. Butikkhyllene ble tømt, som om det var siste åpningsdag i overskuelig framtid. Vi skulle rigge oss for for å kunne gå i full isolasjon – lenge. Og jeg tror jaggu mange likte det.

For fra denne dagen skulle vi ikke treffe folk. Vi skulle holde oss mest mulig alene. Vi skulle redusere sosial omgang til et minimum. Med ett var vi alle kompanirekrutter, som lydige løp etter oberst Solbergs befalinger. Nei til kollektivtrafikk, nei til kino, nei til restauranter, og nei til å stå nær hverandre i køa på nærbutikken.

Og det gikk jo veldig bra. For er det ikke ganske typisk norsk å sette pris på at vi kan ha seteraden for oss selv på bussen, at vi kan slippe klein klemming og håndhilsing når vi møter nye mennesker, og at vi slipper å be hele slekta når poden skal feire konfirmasjon?

Vi nordmenn elsker avstand. Derfor har vi også en ganske stor intimsone. Vi liker ikke å få fremmede for tett innpå oss. Derfor inntar vi hver vår knaus, selv når vi går i flokk til fjells. Til tross for at vi heiser allemannsretten i strandsonen høyt, er det ingenting vi liker bedre enn å ha stranda for oss selv – uten å ha naboene klin inntil oss. Vi nordmenn liker ikke å ta heis, så mange løper trappa i stedet. En del sier de tar det som trim, men mange vegrer seg også for å bli stående i heisen med fremmede. Ikke fordi vi ikke liker mennesker, men vi ønsker ikke å komme for nær de som oppfattes som fjern. Vi liker ikke overfladiske smil, så vi står heller med blikket vendt ned.

I så måte har koronahalvåret gjort oss godt, for nå har vi fått lov til å dyrke denne einstøingtankegangen i fred og ro – og dessuten godt understøttet av smittevernforskriftene. Å stå i butikkø uten å kjenne pusten til personen bak deg i nakken, har vært en befrielse. Og det å få aksept for at man kan droppe å oppsøke steder med mange mennesker, gjør at vi slipper mange av de situasjonene som vi sliter med. Mingling og small talk på konferanser har vært fraværende det siste halve året, og ingen har savnet det noe særlig. Vi har kommet og gått fra videomøter, der vi sitter alene. Selv om vi sjelden åpner hjemmet vårt for andre til vanlig, har vi paradoksalt nok gjort det i stort monn gjennom webkameraene de siste seks månedene.

Hva skyldes denne særnorske lukketheten? For vi er jo ikke sånn – alltid. Sett vinflaska på bordet etter konferansen, og vi snakker på inn- og utpust. Intimsonen er med ett et tapt territorium før klokka bikker midnatt. Da er de iskalde skallene våre tint, og ordene renner ut av munnene våre. Derfor var nok myndighetene langt mer bekymret for å åpne universitetene, og de påfølgende fadderukene, enn de var for å slippe norske turister på campingferie. På campingplassen, på hotellene, og på de mest populære turistmålene på norske utkikksposter i Lofoten, Loen, Gaustatoppen eller Åndalsnes, er vi tro mot flokken. Vi hilser med nikk, og vi spiser matpakkene i fred. Vi menger oss ikke med andre med mindre vi må. Og vi må jo egentlig veldig sjelden, for vi er eksperter på å se unnvikende og avvisende ut.

Det betyr ikke at vi nordmenn ikke liker å reise på ferie til folkerike områder. For vi elsker jo å dra til både storbyer, Systembolaget og Syden. I hvert fall før. Men ikke for å treffe nye, ukjente kulturer. Nei, vi vil helst ha med våre egne vaner og våre egne venner. Derfor elsker vi charterferie, fordi der havner vi på hoteller med likesinnede. Som respekterer vår intimsone. Derfor etableres det norske ghettoer i Spania, derfor bor det flere trøndere enn svensker i Åre i helgene. For vi har det best i trygge omgivelser og med folk som vet hvordan vi vil ha det.

Derfor er nok hytteforbudet fortsatt det mest omstridte smitteverntiltaket som har vært presentert i løpet av disse seks månedene. Og det sier noe om oss, om hvem vi er. Fordi hytteforbudet hindret oss i å isolere oss enda mer, mer enn vi klarte i våre egne hjem. Mange lengtet regeltrett etter å gjemme seg i en tømmerkasse med torvtak, med snøskavler og oppkjørte skiløyper utenfor. De så med fortvilelse på at raggsokkpåska forsvant, at rødvinsfredagene – etter at laptopen ble klappet igjen – forduftet, som snøfnugg mellom fingrene på dem. For det er typisk norsk å søke hyttefreden og isolasjon, selv om hverdagen i seg selv er en karantene.

Hva nå da? En skulle tro flere kastet seg i bilen, i det svenskegrensen åpnet forrige helg. Men trafikken, i hvert fall sett med svenskenes øyne, var ganske laber. Er vi blitt bekvem med å holde oss enda mer hjemme? Har vi oppdaget hvor godt vi har det når vi dyrker vår egen, beskjedne omgangskrets?

Kronastengingen for et halvt år siden har satt oss på mange prøver, det har gitt oss noen kriser det vil ta langt tid å komme ut av. Å komme ut av det introverte skallet er definitivt ett av dem, men viruset har ikke gitt oss noen grunn til det. Den norske lukketheten er blitt medisinen vi forsyner oss rikt av, mens vi venter på vaksinen. Derfor skal det nok mer enn en brann til for at vi løfter blikket mot flyktningkriser og øvrig internasjonal uro. For nå har vi fått dokumentert at vår sosialt skjermende framferd har en verdi – i bekjempelsen av en pandemi.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken