Gå til sidens hovedinnhold

Et koronaoffers bekjennelser

«Det e nu itj nå vekti det som e stengt», sa min nabo og styremedlem i landbrukslaget, da jeg noe slukøret skulle starte et av de mange styremøtene til det lokale bondelaget nå i mars, i år.

Uka før satt jeg i Stabburet studio heime på gården, med tolv nyskrevne tekster av en profilert trøndersk komponist og tekstforfatter. Jeg var hyra inn til å produsere denne musikken, samt skaffe til veie profesjonelle, og egnede musikere til innspillinga. Vi satt rundt mitt gamle Fazer skolepiano, kjøpt på loppemarked ved Vinne skole for 200 kr. Billig og bra løsning, for både det gamle skolebygget hvor alt skulle bort, men også for en kulturarbeider med normalt noe varierende inntekt.

I løpet av de knapt tre timene vi var der, skjedde det store ting. Komponist og kunde, begynte å få mailer om at flere store kommende prosjekt ble avlyst eller utsatt. Sjøl fikk jeg en haug med e-poster om det samme. I tillegg begynte telefonen å ringe. Barnehagen skulle stenges, og alt utstyr måtte hentes heim. Konklusjon: Kunde kunne ikke betale for innspillinga og det foreståande arbeidet, og undertegnede måtte brått drive barnehage og se på at resten av året ble avlyst. Dette akkompagnert av barnegråt, bleieskift, og en kommende grell saldo på kontoen.

Jeg sitter på flere verdikjeder innen kultur. Jeg skriver tekst og musikk. Driver lydstudio, og booker konserter. I dette stabburet har det ikke kommet noen spellemannspriser enda, men et positivt antall radiospillinger, streams, gammeldagse cd-plater. I tillegg har studioet vært bidragsyter for teatermusikk og fasilitering av musikk til både amatørteaterlag, profesjonelle produksjonsselskap, kunstutstillinger, og sannelig har min lille utpost i norsk showbiz også ligget på øvre halvdel av VG-lista topp 40. En stor spennvidde, men samtidig det som gjør det interessant.

De siste tre åra har jeg også leid meg ut til Artistpartner i Oslo, et stort norsk musikkselskap som booker konserter over hele landet, og som ofte tar tak i en artist i den spede begynnelse, og bygger opp stein for stein til artisten selger ut torget i den lille byen der du bor, eller skaper bul på veggen i den lokale idrettshallen.

Her har jeg beskrevet tre verdikjeder, som min bondevenn betegnet som «itj sæle viktig». Men felles for de nevnte verdikjeder, er at de ligger ikke storsamfunnet til byrde gjennom å tradisjonelt leve på subsidier i form av støttepenger, men de involverte kulturarbeiderne tar stor risiko, og får betaling i form av sin egen antatt bytteverdi definert av popularitet. Så enkelt, og så brutalt.

Disse folka er de som er der først, og som forlater stedet sist. Det er mange fotballskjorter og korpsuniformer som har blitt finansiert gjennom at den lokale frivilligheten arrangerer en konsert, som genererer penger i kassen til alle parter. Så langt har ikke innholdsleverandørene, teknikk og støtteapparat blitt tilgodesett med noen krisepakke, annet enn trygdeytelser via NAV. Skal det bli åndelig føde i ditt lokalmiljø i årene framover, og fotballskjorte til kidza, trenger vi bistand nå. Da kultur også kan være næring på lik linje som olje, betong, snekkering og offentlig byråkrati. Hvis ikke, trenger jeg haik til skifteretten utpå høsten.

Kommentarer til denne saken