Et lite barn er blitt bostedsløs, og kommunen toer bare sine hender

Det er nesten så en ikke tror det man leser, skriver Snorre Valen, politisk redaktør i Nidaros

Det er nesten så en ikke tror det man leser, skriver Snorre Valen, politisk redaktør i Nidaros Foto:

Av

Saken om Semhar er rystende lesning.

DEL

KommentarDette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.Det er umulig å ikke bli dypt opprørt over historien om Semhar og datteren. Siden første september har Semhar og datteren vært hjemløs. For å ikke være til bry henter hun datteren så seint hun kan i barnehagen, og venter så lenge hun kan med å komme hjem.

Ikke hjem til seg selv, for et eget hjem har hun ikke, men til dem som lar den lille familien overnatte hos seg.

Trondheim kommune opptrer som pengepuger, som ikke tar seg råd til å hjelpe en fortvilt familie. Den samme kommunen har i årevis tatt seg råd til å kaste flere titalls millioner kroner ut av vinduet på sin egen samling av flere hundre tomme leiligheter. Gud forby at mennesker som trenger tak over hodet faktisk får bo der.

For jeg vil at du skal huske mens du leser dette, at Trondheim kommune hvert år bruker flere titalls millioner på kommunale boliger som står tomme. Se for deg disse boligene - i desember i fjor var det 620 (!) av dem - mens du leser saken om Semhar, som har permanent opphold i Norge, som går på skole, og som tar seg av datteren sin alene. Og som nå er bostedsløs, mens bolig på bolig på bolig i byen står tom.

LES SAKEN I NIDAROS: Semhar og datteren (3) lever ulovlig: – Hvorfor vil de at vi skal slite på denne måten?

Byens innbyggere - også de som er i en utsatt og sårbar posisjon - er i sin fulle rett til å snakke med hvem de vil, uten at kommunebyråkrater skal invitere dem til en «samtale». Og hvor du kommer fra og hvilke erfaringer du har med deg, har noe å si.

Eritrea er et av verdens verste regimer, og på topp ti-lista over verdens mest sensurerte land. Mennesker som har flyktet derfra, og fått opphold i Norge, har det av en grunn. De har gjerne et helt, helt annet forhold til hva offentlige myndigheter kan være, og hvordan offentlige myndigheter kan behandle deg. I et undertrykkende diktatur er ikke det offentlige din venn.

Se for deg å vokse opp i et land der det ikke holdes valg. Der det ikke finnes uavhengige medier. Der det ikke finnes noe fritt sivilsamfunn eller organisasjonsliv, og der sikkerhetsstyrker «passer på» deg.

Da kan du kanskje tenke seg hva du ville følt, om du som Semhar får en «innkalling» til en «samtale» med kommunen etter å ha tatt mot til deg og fortalt din historie til en journalist. Og der du får gjentatte påminnelser om hvor risikabelt det er å oppgi dine egne journalopplysninger til avisa. Kommunen stiller med jurist.

Hvilken rørende omsorg kommunen viser Semhar når de vennlig opplyser henne om at det å gi mediene en fullmakt til innsyn i hennes journal betyr, og her siterer jeg kommunens eget møtereferat, at «avisen får alt av opplysninger om henne som de kan håndtere hvordan de vil».

Det er nesten så en ikke tror det man leser. Det er jo en blankt usann påstand, fremsatt av offentlige myndigheter med jurist til stede overfor en fortvilt person som ber om hjelp. En trenger ikke akkurat være professor i retorikk for å skjønne hvor kommunen vil med et slikt budskap.

Kommunens budskap i møtet er ellers «at vi ikke kan hjelpe henne med boligsituasjonen».

  • Ikke hjelper det at kontaktlærer ved voksenopplæringen (i kommunen!) kontakter kommunen og ber om at det legges til rette for at eleven kan fullføre skolen,
  • ei heller hjelper det at lederen ved barnets barnehage ser det som «svært uheldig for familien hvis de må flytte og bytte barnehage»,
  • ei heller hjelper det med dokumentasjon fra fysioterapeut,
  • ei heller hjelper det med dokumentasjon fra en sosionom ved sykehuset, som skriver at «det anses som lite hensiktsmessig å flytte henne ut av dagens bolig. (...) Pasienten har ingen bekjente eller familie i Trondheim kommune, og det å skulle «rive» henne opp fra en trygg base anbefales ikke»,
  • ei heller hjelper det å følge instruksene fra kommunen om å finne seg bolig selv, for så å bli utnyttet i Trondheims overprisede leiemarked og måtte betale 10 200 kroner i måneden for å bo i en ikke-godkjent knøttliten leilighet,
  • ei heller hjelper det at NAV stanser utbetaling av overgangsstønad, fordi «leiligheten» huseieren tar 10 000 i måneden for ikke er godkjent som egen bolig, slik at det framstår som om flere voksne bor på samme adresse. I kommunens svar til Nidaros' sak blir det brukt mot henne at hun sa opp denne leiekontrakten, uten at de nevner at hun jo ble nødt, siden hun mistet inntekten sin,
  • ei heller hjelper det at lederen ved en ny barnehage også gir en uttalelse om saken, som etterlyser tiltak raskt.

Da Semhar omsider fikk innvilget en midlertidig bolig igjen i sommer (i det som vel må sies å være en innrømmelse av at hun har hatt behov for hjelp på boligmarkedet hele veien), fikk hun beskjed om at hun igjen måtte ut - denne gangen på tre dagers varsel.

Kommunen bør hjelpe folk som har behov for det med tak over hodet, framfor å utsette dem for Kafka-aktige prosesser og innkalle til møte med jurist om noen er så frimodige å ville fortelle offentligheten om sin egen situasjon.

Det kan hende at behandlingen av Semhar formelt sett er helt korrekt og vinkelrett innenfor en helt egen regelverden, fri for skjønnsutøvelse og sunt folkevett, en verden der alt er vektløst og alle menneskeskjebner har geometriske fasonger som lett lar seg innplassere i et vedtaksbankebrett.

Men i den virkelige verden, den vi bor og lever i, og der vi har ulik bakgrunn, ulike utfordringer og ulike liv, er kommunens behandling av henne uforståelig, dypt opprørende og skremmende.

Trondheim kommune har rett i én av tingene de var opptatt av å fortelle Semhar: Slike nyhetssaker blir lagt ut på internett, kanskje for alltid. Og ja, kanskje datteren hennes, som kommunen så vennlig opplyste om, en dag får lese det. Om sin mor, som kjemper for at datteren skal ha et ordentlig og trygt sted å bo.

Så kan jo hver og en av oss gjøre oss opp vår egen mening om hvem som kommer dårlig ut av denne historien.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken