Gå til sidens hovedinnhold

Et lite hjertesukk fra en tidligere tilkallingsvikar

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sommeren før mitt siste år på videregående møtte jeg kjærligheten, og i hui og hast måtte jeg endre planene mine for det som skulle bli mitt første år i frihet etter 13 års skolegang. Jeg hadde utsatt militærtjenesten et år for å gå på folkehøgskole, men endte med å gjøre et noe tilfeldig studievalg i Trondheim i stedet.

Det ble ingen suksess. Etter noen måneder var jeg matt og demotivert, og jeg fant ut at jeg måtte finne på noe annet. Jeg la bøkene til sides og startet som Adecco-vikar. Jeg som alltid hadde hatt tydelige ambisjoner og planer, var skikkelig skuffet over meg selv. For et lavmål.

I ettertid er få ting jeg er mer takknemlig for enn erfaringene jeg har med meg fra halvåret som fulgte, spesielt nå når jeg nå selv har barn i barnehage. Jeg har stor respekt for den jobben tilkallingsvikarene gjør, og mitt inntrykk er at de fleste av de har en bakgrunn som ikke skiller seg mye fra den jeg selv hadde; unge folk med en litt uoversiktlig livssituasjon, men med arbeidslyst og glød.

Som vikar i et bemanningsbyrå er det harde bud. Du må være i beredskap for å stille på jobb hver dag. Telefonen kan ringe klokken 07:00 med beskjed om å innfinne seg før klokka 08:00 på den andre siden av byen. Om du ringes opp en eller fem ganger i løpet av en uke aner du ikke. Takker du nei et par ganger dyttes du nedover på ringelista, og sjansene for at du blir satt i arbeid minker. Lønna er ikke noe du kan leve av, med mindre du er så heldig at du får lov til å bli “fast inventar” på en barnehage med jevnlig behov for bistand.

Les også

Kan du å rugge tre vogner samtidig?

I løpet av det drøye halvåret jeg jobbet i Adecco besøkte jeg mange forskjellige barnehager i byen. Noen steder var nærmest hele avdelinger drevet av vikarer, mens andre steder var det mer sjeldent at behovet meldte seg. Forskjellen var påfallende.

I barnehagene med mange vikarer - la oss kalle de ekstremvarianten - kunne man merke hvor forvirret, usikre og utagerende mange av barna var. Som vikar gjorde jeg så godt jeg kunne og brukte den tiden som var til rådighet til å gjøre det beste ut av situasjonen. Det gjaldt å bygge en relasjon til barna som var akkurat sterk nok til at de følte på en trygghet og omsorg i møte med meg, men ikke så sterk at de på nytt ville bli kastet ut i usikkerhet og limbo den dagen jeg plutselig ikke var der lenger og en ny person, med en helt annen personlighet, var den som skulle passe på de. Dette var de tyngste stedene og jobbe på. Jeg kunne være mentalt utslitt etter bare et par dager.

Den usikkerheten og uforutsigbarheten de barna måtte leve med hver dag gjorde bare så jævlig vondt. Fortsatt den dag i dag tar jeg meg i å tenke på enkelte av de barna jeg husker best. Hvordan usikkerheten satt i kroppen og manifesterte seg i form av anspenthet og flakkende blikk. Hvordan de så seg om etter trygge voksenpersoner når de gråt, selv om vi som var blitt kastet inn i denne jobben sto rett ved siden av med utstrakte armer. Jeg har stor forståelse for at det er krevende å få stabilisert et godt arbeidsmiljø med lavt sykefravær blant de faste ansatte når det først har gått så langt.

Men dette er nettopp det - ekstremvarianten. Og heldigvis var det sjeldent jeg kom over situasjoner som var så ille. Jeg passet også på å si ifra om observasjonene jeg gjorde på disse stedene. Noen ganger ble de tatt godt imot - andre ganger avfeid. Jeg håper vi i dag har få barnehager i byen vår, i fylket vårt, ja - i landet vårt - hvor barn må gå så lenge uten trygge, faste voksenpersoner over lang tid.

Ingen barnehager er like. Det kan enhver tilkallingsvikar skrive under på. Jeg var så heldig at jeg fikk jobbe tilnærmet fast på en barnehage over lengre tid. Med tilstrekkelig forutsigbarhet kunne jeg senke skuldrene og knytte gode bånd til barna. Selv om denne barnehagen hadde sine utfordringer var det så vidt jeg kan huske alltid to eller flere faste ansatte på jobb på hver avdeling til enhver tid. Barna var trygge, og stemningen og leken var god.

Men her møtte jeg en annen utfordring. Nemlig tilkallingsvikarens lave status. I løpet av en lang periode som strakk seg over flere måneder, og hvor jeg i snitt møtte 4 av 5 ukedager, var det flere av de faste ansatte som ikke engang hilste på meg. Det var som om jeg var et plagsomt fremmedelement som de måtte forholde seg til, men helst ville ha minst mulig å gjøre med. Få forsøk ble gjort på å inkludere oss i det som faktisk var vår arbeidsplass. Jeg sier oss, fordi vi som regel var flere, enten på en avdeling eller spredt over flere avdelinger. I matpausene satt vi vikarene ofte for oss selv, og vi snakket litt om dette - hvordan vi knyttet sterke og gode bånd til barna, men ofte møtte en kald skulder hos flere av de ansatte. Dette var et bilde flere vikarer kjente seg igjen i fra flere ulike barnehager.

Jeg kunne reflektert lenge rundt livet som barnehagevikar, men jeg stopper der. Hege Bae Nyholt skriver godt i sitt innlegg om livet som barnehageansatt, og fra perspektivet til en tidligere vikar kjenner meg igjen i flere av problemstillingene hun løfter. Dette er ikke enkelt. Likevel skulle jeg ønske at hun kunne gjort et mer helhjertet forsøk på å se dette fra vikarens ståsted. Da jeg leste Nyholts innlegg skjønte jeg plutselig noe av den holdningen jeg og mine med-vikarer ofte møtte på det som skulle være arbeidsplassene våre. En holdning som ofte dyttet flinke og pliktoppfyllende vikarer vekk, fremfor å ta de inn i arbeidsfellesskapet. Kanskje er denne mentaliteten en vel så sterk bidragsyter til sykefraværets onde spiral som behovet for innleie i seg selv?

Det er viktig for meg å påpeke at jeg med dette overhodet ikke ønsker å insinuere at Nyholt ikke inkluderer vikarene i sin barnehage. Poenget mitt er at det for meg virker som at en generell oppgitthet over dagens tilkallingsvikar-ordninger bidrar til å bygge opp den mentaliteten og de holdningene jeg og flere vikarer har møtt.

Vi kan diskutere modellene opp og ned og i mente. Private bemanningsbyråer, kommunale vikar-pooler eller toppet bemanning. Behovet for tilkalling kommer ikke til å forsvinne, og det er først og fremst kvalitetene i menneskene som er i systemet som må dyrkes om man skal få tilkallingen til å funke. Jeg tror en del kan forbedres med dagens vikarbyrå-ordning, som et første steg på veien. Et konkret eksempel er opplæringen, som etter min mening ikke holdt mål for seks år siden. Jeg blir ikke overrasket om den er like skrinn den dag i dag.

Selv om jeg er prinsipiell tilhenger av toppet bemanning, kan det ikke stikkes under en stol at dette er en ressurskrevende løsning som må jobbes fram over tid. Det viktigste vi har er kulturen på arbeidsplassene, og alle må bidra til å gjøre den kulturen så god som mulig - faste ansatte så vel som vikarer. Hvis man faktisk bruker litt ressurser på tilkallingsvikarene fra både vikarbyråets og barnehagens side - hjelper de i gang og trygger de i jobben de skal gjøre - vil de bli bedre ressurser som i større grad vil kunne avlaste de faste ansatte. Før man vet ordet av det ser man de igjen etter noen år som faste ansatte med full fagutdanning.

Kommentarer til denne saken