Nærmere tre uker har gått siden Russland startet invasjonen av Ukraina. Overgrepet på et av Europas største land har allerede krevd flere tusen sivile liv, massive ødeleggelser og millioner av mennesker på flukt. På relativt kort tid har Putins krigsmaskin bombet virksomheter, institusjoner og infrastruktur sønder og sammen. Ukrainske myndigheter hevdet for noen dager siden at det var snakk om ødeleggelser for over 119 milliarder dollar – i overkant av 1060 milliarder kroner med dagens kurs. Sykehus, skoler, barnehager, offentlige bygg, industri, broer, veier, flyplasser, hus, leilighetskomplekser og nabolag. Lista er lang, men den setter milliardverdien i perspektiv. Enda har vi nok bare sett starten på konflikten og dens ødeleggelser. Innen konflikten er over, hva står da igjen av landet for de ukrainske flyktningene å returnere til?

Samtidig skinner vårsola over Norge. Som et resultat av invasjonen og sanksjonene mot Putins Russland, har olje- og gassprisene steget kraftig sammenlignet med fjorårets priser. Den norske regjeringen hadde regnet med en inntekt på 277 milliarder kroner fra petroleum i 2022. Dagens Næringsliv har estimert dette tallet til å bli over seksdoblet – altså rund 1750 milliarder kroner. Dette er profitt skapt som en bivirkning av krigen, og per definisjon er Norge en krigsprofitør. «Den enes død, den andre brød» som Erik Stephansen i Nettavisen ordla seg så godt.

Mange vil nok være enige i at dette overskuddet av milliarder ikke på en etisk måte kan puttes i Norges sparegris, og at vi har et moralsk ansvar for å øremerke disse pengene til støtte for Ukraina, og til gjenoppbygging av landet, når den dag kommer. Matematikken er enkel; Norge kunne fint lagt ut for de skadene som har blitt påført Ukraina, og fortsatt stått igjen med 413 milliarder kroner mer enn den budsjetterte summen på 277 milliarder kroner.

De fleste av oss kan nok erindre fra skolebenken å ha hørt om Marshall-planen. Dette var USAs gjenreisningsprogram for Europa etter andre verdenskrig, som bisto de krigsrammede landene (inkludert Norge) med lån og pengegaver. Jeg stiller meg bak Stephansens forslag i Nettavisen om at Norge burde opprette et Ukrainsk «Oljefond», for å sikre en gjenreisning av landet når konflikten en dag er over (gitt at Ukraina fremdeles er en fri stat og ikke er annektert av Putin). Dette er selvfølgelig ikke ene og alene Norges oppgave, men hvorfor kan ikke vi for en gangs skyld være de som tar initiativet.

Vi skal verne om demokratiet og friheten våre forfedre har kjempet for i den vestlige verden. «En for alle og alle for en», et solidarisk motto man burde handle etter når et demokrati blir krenket på det groveste. Enda vet vi ikke hvordan krigen vil eskalere, hvor lenge konflikten vil vedvare, og hvordan Europas geografi vil se ut når den en dag tar slutt. Kanskje står flere land for tur i Putins stormannsgale desperasjon etter å skrive seg selv inn i historiebøkene.

Friheten skal og må alltid seire, men historien vil ikke bare dømme oss etter hvordan vi håndterte konflikten, men også hvordan vi håndterte etterspillet.