Hurdalsplattformen - kapittel for kapittel
Rundt Kongens bord er det noen som har klarere oppgaver enn andre.
Finansministeren skal tjene pengene. Kommunalministeren, arbeidsministeren, helseministeren eller samferdselsministeren skal bruke dem.
Så enkelt er det ikke for olje- og energiministeren, som vi like godt kunne kalt kompromissministeren. For Hurdalsplattformens kapittel om olje og energi er eneste stor oppskrift på gyldne middelveier.
- Trønderdebatt analyserer den nye regjeringserklæringen, side for side. Hver dag fremover vil kommentatorer fra Trønderdebatt og våre samarbeidsaviser skrive sine betraktninger med utgangspunkt i et nytt kapittel av Hurdalsplattformen. I dag ser vi på kapittel fem: Olje og energi.
- Hurdalsplattformen kan leses her.
Det forholdsvis korte kapittelet er fullspekket av formuleringer som tilsynelatende gir seiere til alle, fra klimaaktivister til oljelobbyister, og som i realiteten er en stø kurs i de fleste spørsmål.
«Utvikle, ikke avvike petroleumssektoren», «Ringvirkninger på land skal komme hele landet til gode» og «regjeringen vil intensivere arbeidet med å forberede samfunnet på reduserte petroleumsinntekter» er noen av eksemplene på løse og runde formuleringer som gir en stø, stabil og kompromissfull kurs. Regjeringen vil «utvikle en robust verdikjede for karbonfangst og lagring», noe en viss annen rødgrønn regjering også satte som mål for 16 år siden. Plattformen konkretiseres at målet er minst to fullskala fangstanlegg og et lagringsanlegg i Nordsjøen - uten å si noe om når. Politikken er en helt naturlig, og lite nyvinnende, videreføring av det Erna Solberg startet med i vår.
Regjeringen stiller seg bak tidligere forpliktelser om å kutte utslipp fra olje og gass med 50 prosent innen 2030, og videre til 100 prosent i 2050, men det trengte man ingen regjeringserklæring for å fastslå.
Ingen hadde forventet at regjeringen skulle sette noen ny kurs i letepolitikken, tross enormt press fra noen hold, og det gjør de heller ikke. Det åpnes for noe mer diskusjon om hvilke områder det skal letes i - for å ta hensyn til «fornybare næringer, klima og miljø» - en diskusjon som ofte kom til overflaten også under forrige regjering.
Kursen er også stø på elektrifisering av sokkelen - og regjeringen er ikke voldsomt forpliktende på hvordan dette skal skje, men er nøye med å lage et skille mellom strøm på land og strøm til havs. Elektrifiseringen skal nemlig skje ved bruk av havvind eller annen offshore-energi, mens «det sikres tilstrekkelig fornybar kraft til ny og eksisterende industri på fastlandet». De to regjeringspartiene vil nok begge selge inn det siste punktet som en seier fra forhandlingene.
I energipolitikken er det en betydelig vridning, iallfall retorisk, i hvordan man definerer hele sektoren- fra det internasjonale til det nasjonale.
Mens Erna Solbergs regjering i 2013 skulle utnytte mulighetene innen eksport av både energi og produkter som lå i omleggingen av Europas energiforsyning, skal dagens regjering først og fremst drive en energipolitikk for landet.
Mye av energikapittelet innebærer imidlertid egentlig ikke noe nytt, det bare befester mekanismer vi har fra før.
Regjeringen vil nemlig «beholde suveren norsk kontroll over avgjørelser med betydning for energisikkerheten», «at det offentlige eierskapet ligger fast» og at «beslutninger om eventuelle nye mellomlandsforbindelser skal fattes av norske myndigheter». I den grad dette innebærer noen ny politikk, handler det om Acers mulighet til å diktere Norges politikk.
Også på produksjon av fornybar kraft velger regjeringen runde og nærmest selvsagte formuleringer. De skal legge fast en «samlet plan for norsk vannkraft, vindkraft, solkraft og annen utbygging som krever konsesjon» og de skal sette ned en energikommisjon. Hva dette innebærer av ny politikk vites ikke, iallfall nå. Men erklæringen viser ingen tegn til at regjeringen planlegger noen markant ny kurs.
De vil oppgradere vannkraftverk, bygge havvind og si ja til vindkraft når lokalbefolkningen er med på laget. Dessuten vil de ha mer småkraft. Spørsmålet er om noe av dette kommer i nærheten av å dekke kraftbehovet vi har hvis vi mener alvor med ambisjonene på klimautslipp.
Svaret er nesten garantert nei. Skulle man klart det, måtte man vært villig til å diskutere også de upopulære investeringene - vannkraft i vernede vassdrag, vindmøller i områder hvor noen er uenige, eller gud forby - atomkraft.
Det finnes spor av politikk i erklæringen. Regjeringen vil blant annet «innføre en utjevningsordning som bidrar til jevnere nettleie i hele landet». Så gjenstår det å se hvor tydelig den utjevningen blir.