Innen 2030 skal Norge kutte 50–55 prosent av klimagassutslippene i forhold til 1990-nivå. EUs medlemsland har besluttet at EUs 2030-mål om å redusere klimagassutslipp skal forsterkes til minst 55 prosent, sammenlignet med utslipp i 1990. Disse målsettingene gir grunn til håp og fremtidstro, men er de realistiske? Er vi klare for, og villige til, å endre måten vi lever på? Det er nemlig slik, etter min mening, at det er svaret på det siste spørsmålet som er mest avgjørende i klimadebatten.

For å argumentere i favør en livsstilsendring for oss i Norge og den rike delen av verden for øvrig, er det absolutt nødvendig å se på noen nøkkeltall vedrørende situasjonen i verden. Dette er nemlig med på å skissere grunnlaget for et regnestykke som ikke går opp i opp. I dag lever omtrent 800 millioner mennesker i ekstrem fattigdom. Dette er et tall som er verdt å stoppe opp litt ved. Kan du se for deg så mange mennesker? I hele Europa er det omkring 760 millioner innbyggere, til sammenligning.

Flere titalls millioner barn er tvunget til å utføre sine lekser med et stearinlys. Faktisk er det slik at så mange som 60 millioner barn ikke har mulighet til å gå på grunnskole i det hele tatt. Over to milliarder mennesker har ikke tilgang til rent drikkevann. Over fire milliarder mennesker har ikke tilgang til trygt administrerte sanitærforhold. Er det noe pandemien har medbrakt av lærdom, ja så er det betydningen av å ha adgang til en god håndvask. I 2020 opplevde omkring 770 millioner sult.

Alle disse hundre millioner mennesker skal jo ikke kunne nektes sammen levestandard som vår i tiden fremover? Klart de ikke kan nektes. Det er utfordrende å se hvordan så mange mennesker skal få samme levestandard som oss uten å nyttiggjøre seg fossile brensler, samt avstå fra å utføre store natur- og arealinngrep.

Her til lands er det fråtsing som er hovedregelen. Vi mangler ikke tilbud på mat, tvert om. I en dagligvarebutikk i Trondheim telte jeg 103 forskjellige typer yoghurt. Kort tid etterpå telte undertegnede 61 forskjellige varianter av potetgull. Til orientering er også alle varene pakket godt inn i plast, så det er heller ikke noe særlig å juble for hva angår hensynet til klima.

Kjenn på disse tallene. Trenger vi så mange forskjellige varianter av disse varene? Jeg håper du svarer nei. Årlig kaster vi i Norge 417 000 tonn med mat. Det tilsvarer vekten til over 41 eksemplarer av Eiffeltårnet. Før du roper ut at næringslivet står for det aller meste av kastingen, vil jeg vise til at husholdningsleddet står for 55 prosent av kastingen.

Vi som forbrukere bør absolutt legge om på noen av våre vaner. Dette er ikke særlig populært å si, men det er nødvendig. Vi må være med på å ta ansvar i en større grad enn hva tilfellet er per nå. Kanskje vi skal våge oss inn på tanken om at en god levestandard ikke er betinget av økonomisk vekst? For det er her regnestykket faller sammen. Hvordan vi skal få enda bedre levestandard og økt velstand, samtidig som milliarder av mennesker skal løftes opp til samme nivå som oss, men samtidig med dette skal klimagassutslippene reduseres med 55 prosent innen 2030?

Kanskje vi ikke skal være så redde for å moralisere litt overfor hverandre? Før i tiden var en moralist en person som var dydig og en som folk kunne se opp til. Å moralisere er at vi forventer en viss type ansvarlighet og atferd hos våre medborgere, og at vi sier ifra dersom handlinger avviker fra slike grunnleggende normer.