Gå til sidens hovedinnhold

Et trygt samfunn er vårt felles ansvar

Trygghet er en forutsetning for et godt samfunn, men den er under press på mange områder.

22. JULI

Norsk Folkehjelp hadde åtte frivillige mannskaper på Utøya den 22. juli. De var førstehjelpsberedskapen for ungdommene på AUF-leir, og normalt sett er oppgavene å stelle småskader etter de intense fotballkampene, eller å være der for ungdommer som er langt hjemmefra og trenger noen å snakke med.

Kun sju av de åtte frivillige kom tilbake fra Utøya. Hanne Anette Balch Fjalestad ble det fjerde offeret for terroristen, idet hun gikk foran en gruppe ungdommer for å beskytte dem. De syv andre kjempet for livet, samtidig som de hjalp til med førstehjelp på ungdom ulike steder på øya.

På landsiden kom flere frivillige til. De kjørte skadde til sykehus, hjalp til å ta imot ungdommene som kom i land og støttet mennesker i sjokk på Sundvolden. De stilte opp slik en beredskapsorganisasjon skal og bør i en krise. De viste ikke hva som møtte dem, men var klare til å bidra der det trengtes.

For de som ikke kjenner Norsk Folkehjelp fra før, har vi i over 80 år jobbet for et mer solidarisk, demokratisk, rettferdig og trygt samfunn. Visjonen vår er «solidaritet i praksis» og vi har aktiviteter i over 30 land, Norge inkludert. Vi er en del av den norske arbeiderbevegelsen, og bygger stolt på den samme verdiforankringen som terroristen angrep for 10 år siden. Verdier som de siste ti årene ikke er styrket internasjonalt, men heller stilt under sterkere press og er under angrep mange steder.

Mer enn noensinne opplever vi at partnere i land etter land blir skremt til taushet, forfulgt, fengslet eller til og med drept for aktiviteter som er dagligdagse for oss: Å si sin egen mening, å kritisere myndighetene, utfordre maktstrukturer og samles til protest, planlegge kampanjer og organisere oss i ulike aksjoner og lag for å være sterkere. Dette, som for oss er en hovedingrediens i demokratiet og det frie ordskiftet, en så integrert del av hverdagen vår og så grunnleggende i våre liv at vi ikke vet hva vi har før det blir angrepet.

22. juli har vist oss at selv det sterkeste og tryggeste demokratiet ikke er beskyttet fra angrep, og den internasjonale situasjonen viser at angrepene blir mer og mer omfattende. Å organisere seg og drive folkelig mobilisering blir i større og større grad kriminalisert. Det er en skremmende utvikling som viser at demokratiet må beskyttes og utvikles kontinuerlig. Det er vår jobb nummer én, og en jobb som aldri slutter. Derfor er vi overbeviste om at vi trengs både i Norge og internasjonalt.

Her hjemme jobber vi for et tryggere samfunn der våre felles verdier står i sentrum. Vi skal ikke oppleve 22. juli igjen, og Norsk Folkehjelps viktigste bidrag for å motarbeide de mørke kreftene som representerer den trusselen, er frivilligheten.

Et trygt samfunn er lag på lag med gode krefter som jobber for et felles mål - på tidvis svært ulike områder. Trygghet er blant annet at vi som befolkning kjenner hverandre og stoler på hverandre. Derfor er inkludering og antirasisme to av våre hjertesaker.

Vår mest omfattende innsats her hjemme er gjennom 2000 frivillige som jobber med beredskap i sine lokalsamfunn. Vi er en av mange frivillige aktører som jobber på denne måten for å bidra til trygge lokalsamfunn over hele landet. Kriser kan ramme på så mange ulike måter, og de kan ramme hvem som helst. At flest mulig vet hva man skal gjøre dersom det står om liv, er dermed helt nødvendig for at det skal være trygt å bo og reise i det langstrakte, bratte og innholdsrike landet vårt.

Til sammen er det mer enn 10.000 frivillige i ulike organisasjoner i Norge som er i beredskap døgnet rundt og året rundt, for å hjelpe til når ulykker skjer. De er i aksjon hver eneste dag. Dette er helt vanlige mennesker som tar ansvar og bruker fritiden sin på å tilegne seg kunnskap som gjør samfunnet tryggere for de rundt seg – slik at alle skal vite at noen kommer hvis de trenger hjelp, uansett hvem de er og hva som har skjedd.

Uten lønn, men med hundrevis av timer med kursing, trening og erfaring, går de inn i alvorlige og krevende situasjoner der det ofte står om liv. Deres viktigste drivkraft er en motivasjon for å kunne gjøre noe for dem rundt seg.

De er en viktig del av beredskapen i landet vårt, og et beredskapsapparat som ikke hadde de verktøyene de trengte for å håndtere en krise som 22. juli på best mulig måte. Mange av de utfordringene som ble påpekt etter 22. juli, har blitt tatt tak i og forbedret. I dag er blant annet de frivillige også på Nødnett, slik at de kan kommunisere direkte med de andre nødetatene. Men vi har fortsatt et godt stykke igjen før de frivillige blir anerkjent og gitt den plassen og de ressursene de trenger for å ta den rollen de kan og bør spille for vår felles beredskap. Kravene om økt statsstøtte, fritak for engangsavgift på redningskjøretøy og å få tilgang til nok Nødnett-terminaler er relativt beskjedne krav som de frivillige har fremmet i år etter år – men uten resultat. Det står aldri på skryt og gode ord om viktigheten av de frivilliges innsats i offentlige dokumenter, men utover det har politikerne i for mange år sittet stille i båten.

Vi kan ikke snakke om frivilligheten uten å snakke om dens egenverdi. Det finnes mange helter der ute, som uten betaling og kun gjennom engasjement og innsatsvilje tar ansvar for at sitt lokalsamfunn skal være et godt sted å bo. Om det er en språkkafé, et turfellesskap eller en redningsgruppe, så skaper frivilligheten arenaer der vi møter nye mennesker, finner samhold og kan kjenne på følelsen av at ja, folk bryr seg.

Frivilligheten og drivkraften som ligger i å gjøre noe for andre, er noe av det viktigste vi har i arbeidet for et trygt samfunn, og også i kampen mot radikalisering. Handlinger som 22. juli er terroristens ansvar alene, men jobben for å forhindre at det skjer igjen er en felles bør. Vi må aldri slutte å bry oss om de rundt oss i samfunnet og å inkludere andre i det gode fellesskapet. Vi må fortsette å tørre å ta ansvar.

Et trygt samfunn er vår største felles dugnad.