Et uverdig liv på vent

Av

De vanskelige følelsene var ikke knytta til fortidas erfaringer med krig, terror, sult og flukt, men til livssituasjonen de lever i nå, i Norge i dag.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Falstadsenteret vedtok i sin strategiplan for perioden 2018 – 2021 ei satsing på temaet flukt. Satsinga har blant anna resultert i en tettere kontakt med ei publikumsgruppe som i liten grad besøker norske museer og minnesteder – unge asylsøkere. Innblikket i de unge asylsøkernes livssituasjon får oss til å stille spørsmål ved om Norge ivaretar menneskerettighetene til barn og ungdom som lever på asylmottak.

Falstadsenteret har sia 2017 gjennomført en serie samlinger der ungdommer fra regionen og ungdommer ved asylmottak møtes og blir kjent gjennom kreative uttrykksformer. Samlingene involverer forfattere og filmskapere, og er støtta av Utlendingsdirektoratet og Museumsforbundet. På samlingene utforsker ungdommene vanskelige tema gjennom å uttrykke seg litterært eller via filmens mange uttrykksformer.

Den største verdien i samlingene ligger i de sosiale møtene. Samlingene skaper rom for positiv relasjonsbygging mellom ungdommer. På grunn av den vanskelige situasjonen de lever i på asylmottak, har de ikke mange muligheter til å danne slike nye relasjoner. Det sosiale fellesskapet som oppstår under disse helgesamlingene er unikt, og tilbakemeldingene fra deltakerne er svært positive.

Gjennom arbeidet for og med unge asylsøkere har Falstadsenteret fått nærmere innblikk i ei samfunnsutfordring som får lite oppmerksomhet i det generelle ordskiftet. Flere av ungdommene har uttrykt stor misnøye med eigen livssituasjon. Flere uttrykker at de lever i konstant frykt for utkasting. Noen uttrykker at de lever «et uverdig liv på vent». Flere av tekstene og filmene som ungdommene har laga på de kreative verkstedene er sterke uttrykk for denne frykta og livet disse unge menneska lever. Et eksempel er filmen «Brevet», laga av deltagerne på Kulturmøter i 2018.

Ved ei av helgesamlingene gjennomførte Falstadsenteret ei rekke videointervju om temaet flukt. I intervjua ga de unge asylsøkerne uttrykk for frykt, sorg, sinne, fortvilelse og håplaushet. De vanskelige følelsene var ikke knytta til fortidas erfaringer med krig, terror, sult og flukt, men til livssituasjonen de lever i nå, i Norge i dag. Falstadsenteret opplevde mange av intervjua som et rop om hjelp. Et rop fra barn og ungdom i en sårbar fase av livet.

Norge har helt sia ratifiseringa av menneskerettighetskonvensjonen vært en forkjemper for menneskerettighetene. Til tross for dette har vi i den seinere tida sett at vi òg kan anklages for brudd på menneskerettighetene.

Menneskerettighetserklæringa sin artikkel 22 sier:

«Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser.»

Kan vi med handa på hjertet si at vi gjør alt i vår makt for å oppfylle menneskerettighetskonvensjonens artikkel 22 for barna og ungdommene som sitter på vent i landets asylmottak? Har de sosial trygghet? Har de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for verdighet og den frie utviklinga av personlighet?

En saksgang i det norske asylbyråkratiet kan ta flere år. Flere år med utrygghet, angst og uro, i en monoton hverdag uten noen muligheter for å planlegge for framtida. Hva gjør dette med den frie personlige utviklinga for disse barna og ungdommene? I en fase av livet som bør være fylt med trygghet, omsorg, utdanning og vennskap, gjør langtrukne byråkratiske prosesser at disse unge menneskea får barne- og ungdomstida si satt på vent. Er det den norske solidariteten verdig?

Samfunnet er tjent med å legge til rette for at barna og ungdommene som er overlatt til de byråkratiske prosessene får flest mulige sosialiseringsarenaer utafor skolen og mottakene. Musea kan, sammen med andre kultur- og fritidsarenaer, spille ei viktig rolle som inkluderende samfunnsarena. Falstadsenteret skapte et tilbud som er med på å auke livskvaliteten – om bare for ei lita stund – for ungdommene på asylmottak. Det blei knytta sosiale band mellom ungdommer som sannsynligvis ikke ville ha møttes om ikke dette tilbudet hadde eksistert. Disse banda er viktig for å utvide det sosiale nettverket, for å danne nye vennskapsband og for personlig utvikling. Vi må aldri glømme at disse menneska er i en avgjørende fase av livet, hvor vi mennesker utvikler oss som personer, samfunnsdeltakere og medmennesker. Uten et meningsfullt fellesskap og trygghet er jeg redd vi tar fra dem muligheten til å bli aktive samfunnsborgere.

Vi kan ikke stikke hodet i sanda og late som om dette ikke er et stort problem i samfunnet vårt i dag. Vi kan ikke overlate disse ungdommene til ei ungdomstid prega av frykt, håplaushet, fortvilelse og et uverdig liv på vent. Det er vårt felles ansvar å ta vare på hverandre. Den siste tidas imponerende solidaritet i møte med pandemien viser at vi evner å ta vare på hverandre og gi hverandre ei hjelpende hand når det trengs.

Den hjelpende handa trengs. Og, den trengs nå! Disse barna og ungdommene har inga tid å miste!

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken