I det Putin igangsatte en storskala invasjon av Ukraina kuttet han strupen på internasjonal klimaforskning i Arktis. En måned før 300 000 Russiske menn ble kalt inn til mobilisering, ble det kjent at klimaendringene har truffet Arktis fire ganger raskere enn resten av verden, dobbelt så raskt som tidligere antatt.

Klimaendringene i Arktis forteller oss mye om hva resten av verden har i vente, og etter at alt forskningssamarbeid med Russland har blitt lagt på is har man mistet tilgang til nødvendige målinger på permafrost, biodiversitet, og klima fra halvparten av verdens nordområder.

Les også

Jeg skammer meg, men ikke på vegne av det russiske folket

I ett år har arbeidet i Arktisk Råd, det viktigste organet for internasjonalt forskningssamarbeid i Arktis, ikke kunnet foregå som normalt. Russland har hatt formannskapet de siste to årene, og når Norge skal ta over mai i år blir man nødt til å finne en måte å klare seg videre uten Russland. Uansett hvordan dette vil spille seg ut, vil Norges lederskap være avgjørende for fremtidsutsiktene til klimaforskning i nord.

Å overføre kunnskap forskere imellom, og mellom forskere og politikere er en sentral del av å få relevant forskning til å nå ut til de aktørene den trenger å nå ut til. Putins krig mot Ukraina har siste året hemmet kunnskapsoverføringen internasjonalt, og nasjonalt i Russland.

I Russland har klimaforskning falt på prioriteringslista til fordel for militær prioritering av krigen. Der det tidligere har vært vanskelig å løfte kunnskap om klimaendringene i russiske politiske beslutninger, er det nå så godt som umulig.

Internasjonalt er det ikke lenger mulig for vestlige land å få tilgang på nødvendig data som måler klimaendringenes omfang i nord, eksempelvis kan man nå kun måle permafrosttiningen i halve Arktis gjennom satellittbilder. Dermed blir det enda mer utfordrende å forstå omfanget av de akselererende klimaendringene i nord.

Det som før krigen har vært å regne som etablerte internasjonale forskningsnettverk har nå blitt svekket, ofte uten en klar idé om gjenvunnet samarbeid er mulig. I utgangspunktet skal det være mulig å samarbeide med russiske forskere på et individuelt plan, men i realiteten er også dette utfordrende.

Invasjonen av Ukraina har ført med seg mange kriser, både på kort og lang sikt. Når man i vesten skal adressere en blanding av sikkerhetspolitiske trusler, energikrise, og økonomiske nedgangstider er det lett å glemme klimaendringene, som på lang sikt utvilsomt vil bringe med seg enda flere risikoområder enn de vi er eksponert for nå.

Med all forståelse for at det ikke er noen enkle veier ut av dette er det nødvendig å minnes at før Russland invaderte Ukraina hadde vi en klimakrise. Det har vi dessverre ennå.