Noen vil sikkert oppleve denne kommentaren som i overkant kortfattet og usaklig. Men noen ganger, som stjerneskudd på himmelen eller firkløvere på plenen, dukker det opp saker som er så dumme, så uforståelige, at de ikke en gang fortjener en saklig debatt.

Regjeringen melder nå at de myker opp innreisereglene for kjærester. Så fint, tenkte jeg da jeg så det. Helt til jeg leste hva dette går ut på. For det er nemlig «et vilkår at alle må være over 18 år, at de har vært kjærester over 9 måneder, og at de tidligere har møttes fysisk».

Vi bør for så vidt ikke bli overrasket over at staten i disse dager møter folk med mistillit på de minste ting. Karantenehotellene taler for seg. NAV ber folk om å grille og klare seg uten strøm, folk som trenger sosialhjelp kan fortelle mangt om hva salgs tillit de møtes med, og nordmenn med kjæreste fra utenfor EØS, som må oppfylle oppholdskravene og sannsynliggjøre at en faktisk lever sammen, har jo kjent på dette lenge.

Men at staten setter varighetskrav til kjærester, og lager en slags minstestandard for kjærlighet for å kunne få besøk av kjæresten sin. Hva skal en si?

For det første: At å møte folk med slik mistillit er en oppskrift på sosial uro og fremmedgjøring.

For det andre: At vi alle, etter denne pandemien er over trenger en grundig diskusjon om noen grenseoppganger for privatlivets fred og grunnleggende tillit til enkeltmennesket her i landet.

Og ja, alle aktørene som har slengt om seg med begreper som 'importsmitte', inkludert omtrent hele opposisjonen på Stortinget og Helsedirektoratet selv, de har et medansvar for denne utglidningen.

– Det vet vi at mange har ventet på, sa Guri Melby om vedtaket på regjeringens pressekonferanse i dag.

Nei, jeg hadde faktisk aldri ventet meg at partilederen for landets liberale parti skulle presentere slike oppstillinger for hva slags kjærlighet som er verdig nok til å fordre innslipp til Norge. Jeg hadde ærlig talt ikke det, altså.

For det er bare så dumt. Å stole på at folk som får besøk av kjæresten, faktisk er kjæresten, var visst ikke aktuelt.

Det skal bli godt å bli ferdig med dette. Men en ting som vil være igjen, er minnene om hvor lite som skal til, før partier og offentlige myndigheter tillater seg å mene veldig, veldig mye, om hvordan folk bør leve livene sine.