Dette blir langt, men så er jeg også sur. Nei, jeg er ikke sur, jeg er faktisk ganske glad. Og det synes jeg også man skal være når en reiser med tog - som er og blir en favorittsyssel.

Jeg smiler til medpassasjerer og konduktør når man en sjelden gang veksler blikk, og ellers bare nyter jeg reisen og fasilitetene, leser, glaner og koper ut av vinduet og later som toget kjører om kapp med bilene over Saltfjellet, og føler andektighet når jeg passerer Polarsirkelen.

Til og med kjedelig niste blir romantisk når man spiser det på toget.

Og jeg vet så inderlig godt at jeg ikke har en skit å klage på her jeg sitter og leker storkar i premiumvogna med så mye kaffe og beinplass jeg bare vil ha, ser reinsdyr jogge dovent bortover myra, skog i premature høstfarger og en glitrende, mørkeblå fjord mot lyseblå himmel.

Vi kjører forbi laksefiskere med fluestang i elva, og beitende kyr, geiter og hester - tenk det!

Jeg leste en gang at hvis man ser en hest og ikke tenker eller sier - En hest!, så er man for psykopat å regne, og det velger jeg å tro er en presis måte å stille diagnose på.

Kafévertinnen kom akkurat rundt og delte ut kildevann fra Snåsa på flaske, og sjokolade til kaffen - ikke sånn billig som smaker tysk adventskalender, men skikkelig Freia mørk 70%, og det skal ikke mer til før jeg er sjarmert og føler meg verdsatt som reisende.

Og jeg så en eldre mann som stod på en jernbanebro i sola og vinket da toget kjørte under ham, jeg vinket tilbake og han så at jeg vinket og det føltes ekstremt koselig. Sånn skal det være, liksom - og da jeg har lest en god overdose engelsk krim i sommer tenkte jeg at jeg må huske signalementet hans i fall han blir funnet myrdet senere i dag og jeg kanskje var den siste som så ham i live. (Bortsett fra morderen).

Så jeg har det svært bra som passasjer, det er ikke dét.

Det er ikke det.

Men.

Sist jeg reiste på Nordlandsbanen, overhørte jeg følgende mellom konduktøren og passasjeren som satt bak meg:

Konduktør: Billettkontroll.

Passasjer: Oi. Jeg vet ikke hvilken app jeg har billetten min på, skavviseee…

Konduktør: Sikkert på SJ Nord?

Passasjer: Nei, skavviseee, her er den, hadde den på VY-appen.

Konduktør: Det lønner seg å bestille billett på appen til SJ i stedet for på VY, for da slipper du gebyr.

Passasjer: Hæ? Men er ikke dette VY?

Konduktør: Nei, det er SJ.

Passasjer: Hva står SJ for?

Konduktør: Statens Järnvägar.

Passasjer: Dæven. Eies norske jernbaner av Sverige nå?

Konduktør: Nei, bare fra Bodø til Oslo. Og egentlig tror jeg ikke de eies av Sverige heller men av Kina, mener de kanskje har kjøpt SJ, klarer ikke å følge helt med på de greiene.

Passasjer: Men…hvorfor kan man kjøpe billett på VY?

Konduktør: Fordi…nei, hva skal jeg si. VY selger billetter for oss, kan du si. Men SJ må betale gebyr til dem hvis du kjøper der, så da er det bedre å kjøpe direkte på SJ, så slipper du gebyr, på en måte.

Passasjer: Håkkei? Vet folk om dette?

Konduktør: Nei, ganske få.

Passasjer: Men hvis jeg skal reise på Trønderbanen da? Fra Steinkjer til Værnes? SJ-appen da også?

Konduktør: Ja, eller, hehe, faktisk er det best å kjøpe direkte fra konduktøren da, det er billigst.

Passasjer: *sukker* Tsk, herregud. Rotete dette er blitt, da?

Konduktør: You have no idea.

Jeg vet jeg er kretsmester i jernbanenostalgi, så here goes. NSB var i sin tid Norges største arbeidsplass, og ansettelse betød sikkerhet for resten av livet. NSB var bunnsolid, og man visste hele tiden som reisende hvem man forholdt seg til.

Alle ansatte på turen bar uniform som det stod NSB på, enten det var luer, forklær, skjorter eller kjeledresser. Rikholdig historie, identitet og stolthet.

Og nå? Jeg aner ikke hvem som driver med hva.

En vakker, gammel logo ble skiftet ut med tomt navn uten det minste ærverdighet og tradisjon, staselige røde vogner er nå blitt grå. Som om gråfarge er noe vi mennesker trenger mer av.

Folk som ellers er så voldsomt opptatt av at vi ikke må miste vår kulturarv, klarte med pennestrøk og handshakes å skrote både navn og stolt tradisjon fra 1883.

Så livredde for å ha med stat i noe navn at Statoil måtte skifte navn til Equinor, Statens vegvesen ble til Mesta og Norges Statsbaner ble til … ingenting.

Jeg er altså så dritsur på privatiseringshungrige, korttenkte, historieløse og markedsliberalistiske blåruss at jeg kan ikke få sagt det.

Jeg lurer på om det finnes én person, én eneste person som fremdeles da - og nå - synes det var en god idé å pulverisere NSB for så å bruke fantasillioner på skifte navn til VY for deretter å gi ansvaret for denne strekningen til Nord som skal drives SJ.

(Dette var den korte og enkle versjonen, det er hundre aktører til som driver med alt på alle strekninger, flerfoldige lederstillinger og såkalt lønnsom effektivisering som uansett lovnader aldri kommer de reisende til gode, og så mange selskaper at ingen vet hvem som driver med hva.)

Men altså, om denne personen finnes - som forsvarer dette og synes alt går på skinner - så skulle hen få plassen overfor meg. Jeg ville da ha spandert mykt knekkebrød med nøkkelost og delt sjokoladen min, og overøst vedkommende med ekstreme doser nostalgi.

Jeg skulle fortalt om den gang foreldrene mine i sin tid møtte hverandre som passasjerer på NSB. The Norwegian State Banes, som Fleksnes sa før han gikk i restaurantvognen og bestilte pottatissmoss.

Jeg skulle fortalt om mitt aller første togminne. Jeg ville holdt foredrag i en god halvtime eller tre kvarter om å ta nattog med NSB hjem til jul.

Og jeg skulle mimret om hvor stor stas det var da den ferme trillevogndamen kom vaggende gjennom kupéene og solgte varme pølser, eller hot hotdogs som hun sa til de engelske turistene.

Jeg ville ha fortalt om den første turen alene for å besøke bestemor i Bodø, og om da jeg møtte en eldre togentusiast fra Sri Lanka som elsket NSB og som ville vise meg bilde av foreldrene sine og seg selv - og som jeg fremdeles brevskriver med.

Jeg skulle fortalt om da jeg stilte quizspørsmål om NSBs legendariske damplokomotiv som greide de bratte stigningene på Dovrebanen, og som fikk samme navn som en kjent Ibsenfigur - der det riktige svaret er Dovregubben, og det har moret meg i 17 år at et quizlag svarte Lille Eyolf.

Evig eies kun det tapte.

Jeg savner NSB.


Innlegget er først publisert på forfatterens Facebook-side, og gjengis med tillatelse. -red.