Gå til sidens hovedinnhold

Evig kamp mellom fundamentalisme og liberale verdier?

Hvordan kan det ha seg at Europas mest liberale land har blitt islamistenes fremste hatobjekt? Det korte svaret finner vi i spørsmålsstillingen. Fordi Frankrike er Europas mest liberale land.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Frankrike er et land med svært sterke og godt synlige katolske tradisjoner. Tilhørigheten til den kristne kulturen er solid til stede hos svært mange franskmenn, selv i vår sekulære tid. Samtidig har landet et absolutt skille mellom stat og kirke – også dette mer synlig enn i de fleste andre land, uansett hvilken religiøs tradisjon majoritetsbefolkningen måtte tilhøre.

Dette skillet kan bortimot kalles landets identitetsskapende DNA – hvor forståelsen er at den sekulære staten skal samle alle borgere, uansett tro eller fravær av tro, mens den religiøse tradisjonen hører den private sfæren til.

Det er lenge siden dette har vært omstridt blant franskmenn flest. Men i landets store muslimske befolkning er bildet langt mer sammensatt. Noen kommer fra land hvor et tilsvarende skille ville vært absurd, og som i Frankrike lever i miljøer dominert av andre med tilsvarende bakgrunn og samfunnsforståelse – gjerne mer eller mindre fullstendig avsondret fra strømningene som preger majoritetsbefolkningen. Når de opplever at islam kritiseres, for så vidt helt på linje med kristendommen og jødedommen – og dette iherdig forsvares av landets ledere under henvisning til at man i en liberal, sekulær stat må sette ytringsfriheten høyere enn den enkeltes religiøse følsomhet, danner det seg et inntrykk av at det franske samfunnet er islamfiendtlig.

Bare de siste fem årene har verden vært vitne til spektakulære og grusomme terrorhandlinger på fransk jord. En vinterdag i 2015 ble store deler av redaksjonen i det samfunnskritiske, venstreorienterte satiremagasinet Charlie Hebdo utslettet da islamister lyktes i å ta seg inn i avislokalene. Noen måneder senere begynte en 27-årig innvandrer fra Marokko å skyte med automatvåpen mot medpassasjerer på hurtigtoget mellom Paris og Amsterdam. Disse to angrepene, det siste ble ikke den katastrofen det fort kunne blitt ettersom terroristens våpen kilte seg fast, står for ettertiden som et preludium til de voldsomme terroraksjonene i Paris i slutten av november for fem år siden. 130 mennesker ble drept og nærmere 200 skadet i flere koordinerte angrep i og rundt den franske hovedstaden. Til slutt kan vi nevne angrepet i Nice våren etter – hvor 86 ble drept og over 400 skadet.

Vi kunne listet opp utallige andre angrep utført av islamister. Ifølge en oversikt som Aftenposten refererte til torsdag ettermiddag, er Frankrike det landet i Europa som har blitt rammet av flest terrorangrep – fulgt av Storbritannia og Tyskland.

Forskere peker på flere forklaringer på hvorfor nettopp Frankrike har blitt det store hatobjektet blant radikale muslimer. Svarene finnes antakelig både i fortiden og i nåtiden – i landets kolonihistorie og i den grunnfestede liberale tradisjonen, hvor retten til å utøve blasfemi ofte løftes fram som en av samfunnets mest verdifulle markører.

Det er ikke uten grunn at Frankrike verner om retten til å ytre seg blasfemisk. I likhet med det meste av Europa var også Frankrike i flere hundre år preget av kristen ekstremisme og dype konflikter mellom ulike retninger av kristenheten – og hvor terskelen for å torturere og avrette på de mest bestialske måter, i perioder var svært lav. Etter en blodig revolusjon med påfølgende utrenskninger som kan frambringe mareritt på høylys dag selv for garva historikere – flere runder med den ene Napoleon etter den andre som blant annet gjorde Frankrike til mye av det samme som Tyskland ble gjennom to verdenskriger et hundreår senere, vokste det fram en forståelse av at borgerne måtte garanteres full frihet for tanke, tro og ytringer – som verken staten eller kirken skulle få lov til å true.

Men er det så enkelt at vi finner grunnlaget for all terror i et skisma mellom fundamentalisme i Midtøsten og liberalisme i Europa? Neppe. «Vestlige politikere må slutte å late som om ekstremisme og vold ikke har noe med islam å gjøre», sa Yahya Cholil Staquf i et intervju med Frankfurter Allgemeine Zeitung i 2017: «Det er en klar sammenheng mellom fundamentalisme, terrorisme og grunnleggende elementer i ortodoks islam», hevdet han. Indoneseren er ingen hvem som helst. Han leder verdens største muslimske organisasjon – med nærmere 100 millioner medlemmer, og regnes som en av vår tids fremste tolkere av utviklingstrekkene innen islam. Staquf mener mye av terroren kommer som en reaksjon på bevegelse internt i islam – mer enn som en reaksjon på hva muslimer opplever i vestlige land og vestlige lands bidrag i konflikter som involverer muslimske land.

Flere er inne på det samme: Skjult for mange vanlige lesere går det en liberal strømning gjennom deler av islam. De første kvinnelige imamene er for lengst blitt en realitet, og ved liberale muslimske læresteder debatteres alt fra Muhammeds seksualitet til islams blodige og imperialistiske fortid. Stort sett er dette miljøer som så langt ikke trekker veldig mange med seg, men den tause majoriteten vokser – i den islamske som i den kristne kulturkretsen. Langt flere enn før trekker på skuldrene av religiøse dogmer og nekter å la dem prege egen hverdag. Reaksjonen fra de skrifttro som hegner om de mest pietistiske tradisjonene, har ikke latt vente på seg.

Men dersom angrepene iallfall til en viss grad har sammenheng med raseri over utviklingstrekk i egen kultur – hvor kommer så begrunnelsen for å angripe kristne og sekulære vestlige mål inn: Jo, fordi de liberale kreftene i den muslimske verden klistres til tilsvarende miljøer i vestlige land. Og hvor ble mye av idegrunnlaget unnfanget? Jo, i Frankrike…

Bildet er derfor sammensatt og handler om langt mer enn «oss» og «dem» - iallfall hvis vi med disse ordene mener muslimer, kristne, jøder, buddhister og hinduer – som representerer de mest framtredende konfliktmiljøene i vår tid.

Frankrike har svart på alle blodige angrep, som har utløst mer sorg og større traumer i befolkningen enn vi utenfor landets grenser klarer å forestille oss, med å løfte enda høyere fanen om kompromissløs ytringsfrihet. Etter at den franske historielæreren Samuel Paty ble drept tidligere i høst fordi han brukte karikaturtegninger i undervisning i nettopp ytringsfrihet, valgte president Emmanuel Macron – som kanskje er landets mest liberale statsleder noensinne – å gå offensivt ut med krass kritikk av miljøer som tyr til drap fordi de føler seg krenket. Dette utløste heftige reaksjoner fra Tyrkias reaksjonære president Recep Tayyip Erdogan – som stemplet Macron som mentalt syk fordi han forsvarer retten til å publisere karikaturer av Profeten.

I motsetning til mange vestlige ledere, som gjerne bøyer av i møte med aggressiv muslimsk kritikk i frykt for både å bli stemplet som muslimhater overfor egne innbyggere og fordi man er redd for å skade forholdet til den muslimske verden, valgte den franske presidenten stikk motsatt: Han tok verbalt kraftig til motmæle, og stemplet Erdogan som en farlig mørkemann som nører opp under de mest destruktive kreftene i vår tids Europa.

Der står fronten. Drapene i og utenfor Notre-Dame-kirken i Nice blir derfor neppe siste gang vi varsles om terror i Frankrike. Og mens Frankrike blør skal vi i andre land som også løfter høyt tanken om frihet for tanke og tro, i det minste være takknemlige for at noen tar kampen. For Macron har rett: Vi kan ikke la vår tids verste mørkemenn vinne denne kampen. Det står om respekten for livet selv.

Kommentarer til denne saken