Som unge var jeg glad i konkurranser og spill. «Svarteper» var en av mine favoritter. Ingen ville ha Svarteper, og det var om å gjøre å ikke sitte igjen med det kortet.

I dag på kvinnedagen spør jeg – får vi kvinner for ofte utdelt samfunnets Svarteper?

Vi tar det tredje skiftet

Ikke alle har hørt om det tredje skiftet, men det kan sammenlignes med å være toppsjef i familiens AS. Du tenker, planlegger, lager systemer, leder, veileder og kontrollerer for hele familiens logistikk.

Det kan eksemplifiseres med å være den som kontrollerer om barnas klær holder denne sesongen, eller om de har vokst fra ski og superundertøy. Den som gjør det tredje skiftet følger med på alle beskjeder og oppgaver fra barnehage og skole – og fra hjemmesykepleien.

«Hjemmets prosjektleder» forbereder og planlegger høytider, bursdager og ferier, gjennom sjekklister, handlelister, og sørger for at gaver blir kjøpt inn og takkemeldinger sendes ut. Arbeid som tar mye tid og kapasitet, men som ofte ikke er så synlig.

Forskning viser at også i vår tid så gjør kvinner mest tradisjonelt husarbeid i hjemmet. Forskning viser samtidig at mer likestilte hjem har mer lykkelige parforhold. Dette burde være en motivasjon for begge parter.

De siste årene har det tredje skiftet blitt mer anerkjent som en del av arbeidsbelastningen i husholdningen. Arbeid som vi kvinner gjerne har i tillegg til egen karriere. Kvinner ender fortsatt for ofte opp med Svarteper på hjemmebane.

Vi er pårørende

I starten av februar la helsepersonellkommisjonen fram sin rapport. Vi i Norsk Sykepleierforbund har uttalt oss mye om den siden. I dag, på kvinnedagen, ønsker jeg særlig å trekke fram pårørendeperspektivet.

For både kommisjonens leder Gunnar Bovim og helseminister Ingvild Kjerkol har vært tydelige. Det blir færre ansatte per pasient. Eldre skal bo lengre hjemme. Folk må selv planlegge egen alderdom.

Denne virkelighetsforståelsen kan og skal nyanseres. Konsekvensene er mer arbeid for oss som er rundt de som trenger pleie og omsorg. Noen trenger litt hjelp, noen trenger periodevis hjelp og noen trenger hjelp nesten hele tiden. Og hvem tar storparten av den jobben? Forskning viser at det er oss kvinner som gir både formell og uformell omsorg.

Kvinner som har en utdanning innen helse vil trolig få ekstra press og forventninger her. Alle i storfamilien ser på oss. Vi kan det medisinske og vi kan helsevesenet. Vi står samtidig i et yrke som allerede har en høy arbeidsbelastning, noe som er krevende å kombinere med familie- og sosialt liv. Allerede i dag vet vi at helsepersonell med omfattende uformell omsorg går ned i stilling «frivillig» for å håndtere omsorgsoppgavene. Dette resulterer i svakere karriereutvikling, lavere betalt og mindre i pensjonsutbetaling.

Kvinner ender for ofte med Svarteper, også som pårørende. Skal den norske befolkninga ta mer ansvar for uformell omsorg, så må flere menn ta en større del av dette ansvaret.

Vi opplever systematisk diskriminering i arbeidslivet

I midten av februar ble vi alle sjokkerte over arbeidsforholdene til enkelte kvinnelige soldater. Overgrep, mobbing og utfrysing. Manglende tiltak og oppfølging. Forsvaret ønsker flere kvinner, men legger ikke godt nok til rette når de kommer. Dette er diskriminering i arbeidslivet på sitt tydeligste.

Også i vår egen sektor står vi ovenfor flere likestillingsutfordringer. Vi er for få mannlige sykepleiere, og forskning viser at det er fordi menn ofte ikke tenker på yrket når de skal velge en mulig karrierevei.

En sak som har kommet mye fram i media i vinter er arbeidsklær. Sykepleiere får ikke langermede skjorter, de får ikke jakker i hjemmetjenesten, og må kjøpe egne sko. Vis meg et mannsdominert yrke hvor nødvendig uniformering ikke dekkes av arbeidsgiver?

Sykepleiere har ikke råd til å bo nært jobben, betaler for å parkere på jobb, og de får aldri dekket noe kantine eller overtidsmat. De betaler for kaffe på arbeidsplassen sin. Småting? Ja, kanskje. Men vis meg et mannsdominert yrke hvor situasjonen er slik?

Kvinners arbeidshelse er underkommunisert. Vi opplever strukturer som systematisk nedprioriterer kvinners arbeid, som eksempelvis lønn, arbeidsvilkår, HMS, yrkesskadereglement, deltid og lederstillinger. Kvinner ender oftere med Svarteper i arbeidslivet.

Gratulerer med dagen

Systemet, samfunnsstrukturene, ja hele kortspillet om du vil, er rigga. Kortene vi får tildelt er ikke utdelt på en rettferdig og tilfeldig måte. Da vi spilte Svarteper da jeg var lita så gikk det på rundgang hvem som tapte. Det gjør det i for liten grad i likestillingas Svarteper i 2023.

Derfor svarer jeg «ja» når journalister spør meg om et land som Norge trenger kvinnedagen. Fordi det er en anledning til å belyse nevnte utfordringer, og sammen finne løsninger og tiltak for å skape endring.

For likestilling gagner hele samfunnet. Land hvor en har like muligheter uavhengig av kjønn gir gevinster som bedre utdanninger, mer lønnsomme næringsliv, færre brudd på menneskerettighetene, mer lykkelige innbyggere, og så videre.

Det er med andre ord mange grunner til at politikerne bør dele ut korta mer rettferdig i de kommende åra.