Historien om Innherred kristne skole, som holder hus i den gamle grendaskolen i Framverran, kan leses inn i ulike kontekster. For de aller fleste foreldre i vår tid vil det være fullstendig utenkelig å sende ungene til en skole hvor de lærer at homofili er synd. Samtidig viser dette hvor raskt utviklingen i samfunnet har gått. Det lever fortsatt mange som husker at dette var normen i alle norske skoler. Slik sett framstår historien også som en bekreftelse på at samfunnet barna møter i dag, er helt annerledes enn selv for et par generasjoner siden.

Vi tror rektor Bjørn Valde på at skolen forsøker å være bevisst på at de ikke skaper hat mot folk som lever og tror annerledes. Dette betyr likevel ikke at verdiene skolen formidler er uproblematiske.

Når vi skriver at holdningene som formidles av den kristne skolen i Framverran er fremmed for de aller fleste foreldre i vår tid, er vi samtidig bevisst upresise. Holdningene er fremmed for de fleste som tilhører majoritetsbefolkningen. Ulike undersøkelser, også kvalitative innen rammene av forskningsprosjekter, viser at disse meningene er høyst levende i ulike innvandrergrupperinger. I de to største i det norske samfunnet, muslimer og katolikker fra Øst-Europa og Afrika, vil en svært stor andel nikke gjenkjennende til holdningene som Valde forfekter. Mens skolen i Framverran legger en bokstavtro tolkning av Bibelen til grunn for sin undervisning, er det mye som er likt med hva som forkynnes og læres i muslimske SFO-ordninger og undervisningsopplegg for barn og unge – hvor meningene er basert på en tilsvarende bokstavtro tolkning av Koranen.

Det vokser antakelig opp tusenvis av barn og unge i Norge som utenfor rammen av norsk skole lærer at homofili er synd og at det er en religiøs plikt å følge bestemte moralnormer. Dessverre tror vi ikke at alle med undervisningsansvar er like bevisst på at man skal understreke aksept for at andre lever og tror annerledes. At det er «lov å leve i synd», som Valde uttrykker seg. Ulike rapporter gir grunn til å tro at mange forkynner det stikk motsatte. Skytingen utenfor London pub i sommer kan være et eksempel på hva som vokser fram dersom man ikke er overtydelig på prinsippet om at alle er like mye verd.

Skillet mellom ytringsfrihet, trosfrihet – herunder retten til å forkynne og lære bort det man tror på – og formidling av holdninger som samfunnet ønsker å motarbeide, er krevende. I festtalene vil de fleste nikke anerkjennende til prinsipper som er nedfelt i både Grunnloven og flere internasjonale konvensjoner. Samtidig er det et faktum at vi ikke skal grave veldig dypt under overflaten før vi oppdager en virkelighet hvor ulike rettigheter blir stående mot hverandre. Da blir det også et spørsmål om hvilke rettigheter som skal gis forrang.

Vi har tillit til at tilsynsmyndighetene følger opp alle skoler som er godkjent av det offentlige. Dette må innebære at barn som går i livssynsbaserte skoler sikres undervisning som understreker mangfoldet av verdier som preger samfunnet barna skal vokse inn i – og at dette gjøres på en måte som klart understreker at i det sivile samfunnet er alle likestilt.

Til tross for at vi mener det må være rom for å mene på tvers av flertallet, er det ikke uproblematisk at barn i Norge i dag møter en virkelighetsforståelse som så til de grader kolliderer med grunnleggende prinsipper i samfunnet. Vi frykter at dette kan gi grobunn for parallellsamfunn – både i de mest konservative kristne miljøene, og ikke minst i innvandrermiljøer.