Heldigvis er dette et valg de færreste av oss må ta. Et valg du skal slippe å ta som innbygger i velferdsstaten Norge. Men noen innbyggere må ta slike valg noen ganger, fordi kontoen er tom.

Det pågår en debatt i mange kommuner i landet. Også i Trøndelag. Den handler om hvorvidt barnetrygden skal regnes som inntekt ved utmåling av sosialhjelp. Det er ikke så vanskelig å forstå at det letes etter handlingsrom i det som ikke er lovpålagt når kommuneøkonomien er presset. Vi hos Statsforvalteren skjønner at kommunene leter etter midler til mange og viktige formål. Samtidig er det også en større debatt her som ikke må drukne i spørsmålet om barnetrygd og sosialhjelp alene.

Vi er ikke så opptatt av om kommunene holder barnetrygden innenfor eller utenfor ved beregning av økonomisk stønad. Dette er en politisk beslutning, som kommunene har full frihet til å ta selv. Det vi er opptatt av, er at kommunene i Trøndelag – gjennom NAV-kontorene sine – gir tilstrekkelig hjelp og støtte til de som trenger det for å klare seg på en forsvarlig måte. Vi forventer at kommunene er opptatt av barna i dette arbeidet, blant annet ved at de kartlegger barnas behov og situasjon. En familie som ikke har økonomi til å klare seg selv på andre måter, må få det gjennom sosialhjelp, og ved at det gjøres en konkret og individuell vurdering av barn og voksnes faktiske forhold. I motsetning til spørsmålet om barnetrygden skal regnes med, så er dette lovpålagt, forankret i sosialtjenesteloven og barnekonvensjonen.

Andelen barn som bor i lavinntektsfamilier har økt det siste tiåret. Fem og et halvt tusen barn bor i familier som mottar sosialhjelp i Trøndelag. Tall fra siste levekårsundersøkelse viser at sosialhjelpsmottakere er mest økonomisk vanskeligstilt, og at nesten halvparten av de som mottar sosialhjelp opplever at det er vanskelig å få pengene til å strekke til. Mer enn en tredjedel har betalingsutfordringer og seks av ti mangler rom for materielle og sosiale goder som vi regner som vanlige i vårt samfunn. Dette kan være å erstatte klær som er utslitt, holde boligen varm, dra på ferie en gang i året, eller delta på fritidsaktiviteter. Pandemien har forsterket disse trendene, blant annet fordi prisene på mat og boutgifter øker mer enn sosialhjelpen.

Hva gjør det med barn å vokse opp med dårlig råd? Vi vet at det ikke finnes ett svar på dette. Mange vil klare seg bra. Men forskning viser at det er systematiske forskjeller mellom barn i lavinntektsfamilier og andre barn. Blant annet har barn i lavinntektsfamilier større risiko for å oppleve å bli mobbet, få utfordringer på skolen og med gjennomføring av videregående. Barn i lavinntektsfamilier har større risiko for å leve under trange og dårlige boforhold. De har økt risiko for at de får dårligere fysisk og psykisk helse sammenlignet med andre barn. Å vokse opp i familier med dårlig råd kan få konsekvenser for deltakelse på ulike sosiale arenaer og fritidsaktiviteter. Det kan også få konsekvenser for barna på lang sikt; oppvekst i en familie med lav inntekt økter risikoen for å oppleve lav inntekt som voksen. Og for de med aller lavest inntekt øker risikoen for å bli værende på samme økonomisk nivå som foreldrene som voksne. Dårlig råd går i arv.

Vi hos Statsforvalteren skal passe på at kommunene yter forsvarlige sosiale tjenester til de som trenger det. Det gjør vi som klagesaksmyndighet, som tilsynsmyndighet, men også som samtalepartner og støtteapparat når kommunen som eier av NAV-kontoret skal utvikle tjenestene sine.

Flere kommuner er nå i prosess med neste års budsjett. Vi vet at flere foreslår å kutte i sosialhjelpsbudsjett og i kommunale stillinger på NAV-kontoret.

Å gjøre det uten at det går ut over barn og voksne som trenger NAV-kontorenes hjelp vil være en svært krevende øvelse, og kan i verste fall føre til at de som er aller mest sårbare fra før får det verre. Det kan gå på rettssikkerheten løs, men også på selvfølelsen og opplevelsen av å høre til i et samfunn.

De sosiale tjenestene er det siste sikkerhetsnettet i velferdsstaten. Derfor er det viktig at det virker etter hensikten, og forvaltes på en måte som bidrar til at flere blir i stand til å mestre livene sine både på kort og lang sikt. Det er god samfunnsøkonomi i det. Til syvende og sist handler det likevel om enkeltmennesker, og hvilket samfunn vi skal være. Og som innbygger i Norge, så skal du kunne kjøpe både brød og bleier når du trenger det.