Har noen av våre barneministre forsøkt å komme til bunns i hvorfor barnevernsbarna flyttes så mye?

Aftenposten har avdekket uakseptabel behandling av barnevernsbarn med psykiske utfordringer. Som flere psykologer har påpekt, må vi også se sammenhengen mellom den manglende stabiliteten barnevernet tilbyr og barnas psykiske helse.

Avisen har lagt fram tall som viser at hvert tredje barn på institusjon har flyttet minst åtte ganger. Enhver borger og politiker vet, uten studiepoeng i psykologi eller barnevernsfag, at en eneste slik flytting er en belastning som kan påføre livslang skade.

Alarmen har ikke gått. For mens våre politikere diskuterer både ernæring, døgnrytme, hjemmetjeneste, omsorgsbolig og institusjon i eldreomsorgen, unngår politikerne å gå inn i de store spørsmålene i barnevernet.

Dilemmaene ved de sterkeste inngrep myndighetene kan begå, og de viktigste forhold i barnas liv, defineres som faglige spørsmål og overlates til forvaltningen og førstelinjen. Spørsmålet er om også mediene litt for lettvint aksepterer denne «ansvarsdelingen».

Derfor handler ikke reformene i barnevernet om de vanskeligste og viktigste spørsmålene, men nesten bare om struktur; om økt samhandling, kompetanseheving og ansvarsfordeling mellom stat og kommune.

Ved å gå inn i de mest sentrale spørsmålene, som for eksempel spørsmålet om hvorfor barna flytter så mye, blir det raskt synlig hvor store dilemmaer og spørsmål vi står overfor. Og de viktigste avveiningene er det nettopp politikerne, ikke forvaltningen, som skal ta ansvar for. Det er derfor vi har politikere.

Når søksmålene og søknadene om oppreisning for en tapt barndom kommer, er det ingen vei tilbake. Men da er det også for sent.