Gå til sidens hovedinnhold

Finnes det noen i klimapartiene som kan regne?

Artikkelen er over 1 år gammel

Klimapartiene står i kø for å si nei til vindkraft på land. Det tyder på dårlige regneferdigheter.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Husker du gamle dager? Da klimapartiene Venstre, SV og MDG mente at klimatrusselen var den mest akutte utfordringen på jorden? At Norge måtte ta sin del av ansvaret, at de norske klimautslippene skulle ned, og at vi skulle få det til med reelle kutt – ikke ved å kjøpe oss fri?

Det gjelder ikke lenger.

Nå står klimapartiene i kø for å si nei til den mest klimavennlige kraften som vinnes; vindkraft. Nei til vindkraft betyr at Norge er sjanseløse til å nå sine egne klimamål. Vindkraften er den enkeltstående største bidragsyteren til at Norge kan nå de målene som klimapartiene selv har ivret for å vedta.

Bakgrunnen er denne: Bruken av fossil energi i Norge er massiv. Halvparten av norsk energiforbruk er fossil. Mens husholdningen stort sett er drevet på ren, elektrisk strøm, er store deler av kraftforbruket i samferdsel, industri og olje- og gassproduksjon fortsatt fossilt. Til sammen står disse tre for rundt 80 prosent av norske klimautslipp.

Skal vi nå nullutslipp, må 143 TWh fossil energi i samferdsel, industri og petroleumsutvinning erstattes med ren strøm. Dette er de harde tallene.

143 TWh er så store mengder kraft energi at det er nesten ufattelig. Det er mer kraft enn vi i dag allerede produserer med vannkraft, og tre ganger det årlige forbruket til alle norske husholdninger og jordbruket; hver eneste kokeplate, hver eneste varmekabel, hver lyspære og hver panelovn – ganger tre.

Fordelen er at å elektrifisere den fossile energibruken er at det innebærer en kraftig energisparing. 143 TWh fossil kraft energi kan erstattes med rundt 80 TWh elektrisk kraft, på grunn av bedre virkningsgrad. Elektrifisering er i seg selv et massivt energisparingsprosjekt.

Men 80 TWh er fortsatt veldig mye. De ti aller største kraftverkene i Norge produserer til sammen under en tredel av dette.

Spørsmålet blir da: Hvis man skal erstatte all fossil utslipp, og elektrifisere Norge gjennom å halvere klimautslippene på kort sikt og fjerne dem på lang sikt: Hvor skal alle disse 80 TWh med kraft komme fra? Skal vi bygge ut vannkraft i vernede vassdrag, i et omfang som betyr å doble norsk vannkraftkapasitet? Er ikke tiden for de store vannkraftutbygginger forbi likevel? Eller skal vi importere massive mengder strøm fra utlandet via utenlandskabler?

Klimapartiene har hittil hatt tre svært lite troverdige svar på dette: Inngrepsfri oppgradering av eksisterende vannkraft, havvind, og energisparing. Disse svarene tyder på dårlige regneferdigheter.

Oppgraderinger: NVE regner med at det er mulig å oppruste og utvide norske kraftverk med rundt 6 TWh. Det meste av dette er ikke opprustning, men utvidelser: Utvidelser krever økt bruk av vann, og medfører derfor ofte naturinngrep. Uansett mangler man fortsatt mer enn 70 TWh.

Flytende havvind: Å få lønnsomhet i flytende havvind ligger mange år og 36 milliarder kroner fram. Det kan bli viktig for å nå målene i 2050, men flytende havvind er i beste fall et urealistisk grep for å nå klimamålene i 2030.

Strømsparing: Det er sikkert mulig å spare mer strøm. Det aller største strømsparingstiltaket er å elektrifisere, det reduserer energibruken med rundt 40 prosent. Paradokset som naturvernere ikke aksepterer er at dette vil kreve mer elektrisk kraft enn i dag, ikke mindre. Vindkraftutbygging er en forutsetning for energisparing gjennom å erstatte fossil med fornybart.

Hvordan ser egentlig klimapartiene for seg å redusere norsk industrielt fossilt kraftforbruk med 143 TWh? Over hvor lang tid? Siden 1990 er norsk innenlands energiforbruk gått opp med 16 prosent. Ikke bare skal man stoppe en utvikling, men radikalt snu den. Hvor er planen? Hva om industrien trenger mer energi for å vokse, som et ledd i å skape nye arbeidsplasser som skal erstatte olja? Hva er planen for å få dette til?

Den planen finnes ikke.

Det disse tre klimapartiene har til felles, er en komplett mangel på en realistisk plan som kan halvere utslippene innen 2030 og gjøre Norge klimanøytralt innen 2050. Dette er de to målene partiene selv har vært mest ivrige for å sette.

Vindkraft kommer selvsagt ikke alene til å være nok. I 2019 ble det produsert 6 TWh fra vindkraft. Vi trenger 74 TWh til.

En plan for å fjerne fossile utslipp i Norge må i praksis inneholde en rekke tiltak – men felles for mange av dem er at de vil medføre betydelige naturinngrep. Store inngrep for å utvide eksisterende damanlegg, for å bygge nye vannkraftverk, og for å sette opp massive vindkraftanlegg.

Alt dette møter stor motstand hos miljøpartiene.

Det er en uansvarlig, inkonsekvent og lite tillitsvekkende linje. Man må kunne forvente mer. Å tro at man kommer seg unna med floskler om «energisparing» og «inngrepsfrie oppgraderinger» tyder på svært dårlige regneferdigheter, enn si bakkekontakt. Den store strategiske utfordringen for disse partiene er at om de vil at klimamålene skal tas på alvor, må de ha orden på tiltakene. Tiltakene må stå i sammenheng med målene.

Det gjør de ikke i dag. Uten vindkraft er ikke klimapolitikken til klimapartiene troverdig.

Kommentarer til denne saken