Gå til sidens hovedinnhold

Fire kjepphester om klima

Dropp «grønn vekst», bruk mindre penger, se på forskning, bygg allianser!

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Både de pågående skogbrannene og tørkene i Europa og Nord-Amerika, og Klimapanelets dystre nye rapport har økt engasjementet mot globale klimaendringer. Det er bra. Den pågående koronapandemien har også vist at vi kan utføre samfunnsmessige koordinerte tiltak, delvis også på globalt nivå. Selv om tiltakene har hatt mange svakheter (høyrepopulistene feiler, fattige land får ikke vaksiner fort nok pga. tviholding på patentsystemet etc.) så er resultatet betydelig bedre enn om man ikke hadde gjort noen innsats.

Vi må innse at samme type kraftige innfallsvinkel (men helt andre typer tiltak selvsagt) må til også mot klimakrisen. Vi må rett og slett sette en "krigsøkonomi" hvor hele samfunnet drar sammen mot et felles mål, litt som store økonomier som f.eks. USA gjorde under nettopp andre verdenskrig (men også her selvsagt med helt andre faktiske tiltak - lite er så klimafiendtlig som krig).

Mange ønsker også å gjøre personlige grep, og det er bare positivt. Men det er tidvis komplisert å vite hva man skal gjøre. Så her kommer noen kjepphester både hva angår kollektiv og individuell handling - preget både av lang tids erfaring i politikk, og lang tids erfaring med realfag, herunder litt med livsløpsanalyser.

1. Vi må legge bort ideen om grønn vekst.

Det er kommet såpass mye forskning nå som viser at det rett og slett ikke går å bryte jernloven som knytter økonomisk vekst og klimagassutslipp sammen, og slett ikke på den tiden vi har til rådighet, at å tro på dette begynner å nærme seg en ny type klimafornektelse, som dessverre preger hele høyresida.

Både økonomien som er involvert i å produsere noe og klimagassutslipp, henger tett sammen med hvor mye energi som har gått inn i produksjonen av en vare eller tjeneste. Innføring av mer miljøvennlige energiformer blir spist opp av den økonomiske veksten, slik at fossile kilder utgjør en ganske lik andel av den globale energimiksen som den har gjort i mange tiår.

2. Innimellom blir jeg konfrontert med spørreundersøkelser som spør om jeg «vil være villig til å betale mer for et produkt som er mer miljøvennlig». Da får jeg lyst til å rive meg i håret (men jeg har ikke noe), og å skrike ut (men det tar seg ikke ut): "Spørsmålet er feil stilt!".

Du kan alltids finne unntak, men en tommelfingerregel er som nevnt at både kostnad/pris og klimagassutslipp henger tett sammen med brukt energi. - Merk at dette gjelder i et livsløpsperspektiv. Om du kjøper noe billig som går i stykker etter en uke, er det ikke egentlig billig.

Dyre ting er dermed stort sett verre for miljøet enn billige, men det beste du kan gjøre er selvsagt å droppe å kjøpe noe i det hele tatt. Om du vil spare miljøet er derfor en grei regel: Bruk mindre penger!

Men om alle gjør det individuelt vil selvsagt økonomien gå til helvete med massearbeidsledighet og nød, som bereder grunnen for høyrepopulister igjen som driter i klimaendringene. Derfor er det egentlig nødvendig at dette skjer koordinert på samfunnsnivå sammen med storstilt sosial utjevning som gjør at vi unngår nød.

3. Om du skal gjøre individuelle valg, ikke baser deg på hva du umiddelbart tror er miljøvennlig. Se på nettopp livsløpsanalyser. Det er mange rare ideer i omløp. Et vanlig eksempel på dette er økologiske produkter. Mange tror de er mer miljøvennlige, gjerne knyttet til tankefeilen «naturlig=bra». Økologiske produkter er produsert uten bruk av kunstgjødsel. Det betyr at det kreves større arealer for å produsere den samme mengden mat. Dette gir større CO2-utslipp, men det slår også uheldig ut på nettopp arealbruken som fortrenger stadig mer uberørt natur. Om du er bekymret for at vi skal gå tom for fosfor, kan du velge økologisk, men om du anser klima mest presserende bør du holde deg unna. Oftere enn man tror kan det være kontraintuitivt hva som er mest klimavennlig.

4. Skal man få gjort noe politisk må man faktisk gjøre den tunge jobben å bygge et flertall bak saken sin. Litt for ofte får jeg inntrykket av at mange tror at jobben er å lage et program, promotere det etter beste evne og så får folk øynene opp for hvor fantastisk dette er, slutter opp og så er det bare å gjennomføre. Slik er ikke virkeligheten.

Norge er et mangfoldig land, med folk i veldig mange ulike livssituasjoner, og folks holdninger og verdensbilde er formet av deres opplevelser og erfaringer, ja rett og slett levde liv. Det samme tiltaket vil ikke forstås likt av mennesker i vilt forskjellige livssituasjoner.

Derfor må man ha en bevisst strategi for å bygge en koalisjon av ulike grupper som både kan redusere ulikhetene og klimagassutslippene dramatisk. Det er de rikeste som slipper ut overveldende mest, så også her henger dette tett sammen.

En slik koalisjon må omfatte vanlige folk med dårlig råd. Ellers får den aldri flertall. For å lykkes med det må klimatiltakene ikke slå uheldig ut for de med dårlig råd. Det holder ikke å si at man «skal utjevne på andre måter», siden det er nettopp klimatiltakene man skal bygge støtte for. Alternativt kan man få for eksempel «gule vester»-protester som i Frankrike, som lammer hele prosessen, eller man gir høyrepopulister som fornekter hele problemet vann å fiske i. Derfor må f.eks- en karbonavgift til fordeling ha en distrikts- og sosial profil og elbilsubsidier må droppes for luksusbiler. For eksempel. Dette er tenkningen bak Rødts plan for en Rettferdig miljøpolitikk.

Kampen mot klimaendringer må være kunnskapsbasert når det gjelder hvordan naturen fungerer, men også når det gjelder hvordan samfunn og mennesker fungerer.

Bare slik kan vi redde vår framtid. Og det haster.

Kommentarer til denne saken