Flere boliger over hele Norge, rimeligere boliger og flere muligheter for alle

Av

Slik kunne jeg oppsummert hovedpoengene mine i forrige kronikk om hva som bør gjøres med norsk boligpolitikk. Den avstedkom en del merkelige reaksjoner som må kommenteres. 

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I stort mener jeg det er grunnlag for å si at norsk boligpolitikk er relativt vellykket. Langt de fleste av oss, og langt flere enn i alle andre land, eier vår egen bolig. Det legger grunnlaget for frie mennesker og gode liv. Jeg tror dette er en arv etter selveiende bønder og vårt behov for å være «herre i eget hus». Det gir også hver enkelt av oss en grunn til å passe på husene våre, holde de ved like og sørge for at det er i orden rundt oss. Det gir trivelige og gode bomiljø.

Et slikt grunnleggende gode bør ikke skattlegges mer enn høyst nødvendig. Allerede i dag betales det formueskatt, kommunale avgifter og i svært mange kommuner eiendomsskatt. Jeg tror ikke høyere beskatning for folk flest, slik Hannah Gitmark fra Agenda tar til orde for, løser noe som helst.

Jeg tar heller ikke til orde for at vi ikke skal endre boligpolitikken, tvert imot. Men jeg har tro på at det bør gjøres innenfor rammene av å legge til rette for at folk blir satt i stand til å eie selv. Vi har rikelig med erfaring fra kommunal boligbygging og ulike stiftelser med ideelt formål. Det er en modell med mange svakheter. Om man tar bort det individuelle ansvaret er resultatet ofte dårlig vedlikehold, dårlig forvaltning og utrivelige boforhold. Det tjener ingen. Oslos forsøk med flere kommunale boliger virker for eksempel ikke særlig forlokkende. Likevel er det nødvendig med kommunale boliger for de som ikke har noen annen mulighet. Det bør likevel være unntaket som bekrefter hovedregelen, ikke motsatt.

Rent konkret er det flere tiltak som bør iverksettes. Husbanken bør gis større rammer for å sette hver enkelt i stand til å komme inn på boligmarkedet. I dag er kapitalmarkedet regulert gjennom forskrift på en måte som skjematisk vurderer inntekt opp mot lånekapasitet. Det finnes det noen gode grunner til. Heller enn å endre dette er det sannsynligvis mer effektivt å ta noe mer av kredittrisikoen gjennom Husbanken for de som kan vise betjeningsevne. Og mye bedre enn økt beskatning og mer offentlig eierskap og forvaltning av norsk boligmasse.

Det finnes flere spennende initiativ knyttet til leie - eie som med fordel kan skaleres opp. Og kommunene kan rullere den boligmassen de allerede har mer aktivt enn i dag - selge til de som bor der og kjøpe nye boliger etter hvert. Det er gjort med gode resultater i blant annet Malvik.

Mitt forslag om å senke boligprisene gjennom å se på de kravene det offentlige stiller får ingen støtte av hverken Agenda og Gitmark eller Høyres Madassur Kapur. At produktiviteten har gått betydelig ned i vår viktigste næring på land er dypt bekymringsfullt og burde avstedkommet en betydelig refleksjon hos regjeringen. Gitmark peker på arbeidsinnvandring som årsak: Ja kanskje er det noe av forklaringen på tross av at de møter de samme reglene for lønns og arbeidsforhold som alle andre i Norge. Men vi er enda ikke i stand til å automatisere boligbyggingen i Norge, heldigvis.

Det som derimot har skjedd i Norge de siste 30 årene er at vi har gått fra å være et folk der mange bygde husene sine (delvis) selv med materialer de skaffet på egen hånd. På det viset fikk mange en rimelig inngangsbillett til boligmarkedet. I dag er det uvanlig, og kanskje heller ikke mulig. At dette i stor grad ikke skyldes stadig økende krav på alle bauger og kanter er usannsynlig.

Både Gitmark og Kapur er skjønt enige om at det ikke er en sammenheng mellom dyrere boliger og høyere myndighetskrav. Og at strengere krav uansett betyr så mye høyere kvalitet og lavere klimaavtrykk at det lar seg forsvare. Men er vi så sikre på det? Jeg har selv jobbet en del med regulatoriske krav til boligbygging gjennom politiske prosesser. Kost – nytte vurderinger var ikke det mest fremtredende kjennetegnet ved disse prosessene. Teoretiske beregninger knyttet til redusert energiforbruk var derimot drivende.

Jeg er ikke overbevist om at et nytt hus er bedre å bo i enn det huset jeg nå bor i som er fra 1986. Eller det jeg bodde i tidligere som var fra 1792. Folk som skal bo i husene de bygger har en tendens til å gjøre det skikkelig. Og så bør det vel kanskje uansett være mulig å bestemme mer av standarden selv som boligeier? Vi har for eksempel ingen forskrift i Norge som tvinger alle til å kjøpe bil med firehjulstrekk og tilhengerfeste. For egen del er jeg sjeleglad for å bo i et hus som «puster» naturlig, med ventiler, vinduer som åpnes ved behov og vedfyring om det blir for kaldt. Det ville vært ulovlig å bygge det i dag.

At Gitmark og Kapur mener huset vårt ikke holder en standard som er akseptabel i 2020 er jeg rett og slett uenig i. Gitmark mener videre det er så problematisk at hus ligger et stykke fra bussholdeplassen, ikke minst for eldre, at det er en oppgave for det offentlige å hindre det. Det er langt til bussen her også, likevel har det alltid bodd eldre mennesker på gården. Det kan jo være at folk er i stand til å bestemme dette selv?

Selvaag gjorde en kvantitativ undersøkelse knyttet til energibruk i nye og gamle hus i skillet mellom ny og gammel TEK. (Teknisk forskrift) Det var ingen vesentlig gevinst. Folk har en tendens til å åpne vinduer i husene sine (det er så rart med friskluft!), og da kortsluttes avanserte og kostbare ventilasjonsanlegg. Hva med vedlikeholdskostnader over tid? Hva med krav til teknisk kompetanse for de som bor der? Bestemor kan trenge hjelp med fjernkontrollen på den nye TVen – hvilke forutsetninger har hun for å håndtere et energigjenvinningsanlegg i boligen?

Og er vi helt sikre på at hermetisk tette hus er sunt for folkehelsa over tid?

Det er forbausende få som stiller spørsmålstegn ved hvem det er som har interesse av at krav og forskrifter blir utformet slik de blir. Faktum er at jo strengere og mer rigide krav som innføres, jo bedre er det for de som selger alt som skal til. Og større bedrifter kan håndtere det lettere enn små, og oppnår dermed en konkurransefordel ovenfor de mindre. De store entreprenørene har dermed ofte en annen historie enn snekkeren med to ansatte der kona fører regnskapet.

Kanskje ligger svaret i at de må være ulike. Kanskje skal staten være mer opptatt av funksjonen og kostnaden enn spesifikke tekniske krav. Kanskje kan man erkjenne at det er forskjeller i et land som er 3000 km langt og der det bor folk fra fjæresteinene til høyfjellet? Og at utfordringene er annerledes i Oslo og Bergen enn i Holtålen og Budal? Kanskje kan man i større grad legge til rette for oppussing av eksisterende boliger uten å stille for rigide krav? Og kanskje er det rett og slett slik at summen av krav og reguleringer gjør prisen alt for høy til at vi får aktiviteten opp, spesielt i distriktene.

Norsk boligpolitikk kan aldri ta utgangspunkt i at alle skal ha råd til å kjøpe seg bolig uten egenkapital i Oslo. Men vi må ha en som legger til rette for bygging og aktivitet i hele landet.


Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken