Gå til sidens hovedinnhold

For å redde klimaet må vi slutte å kreve at alt skal bli perfekt

Vi må innse at en utslippsfri verden kommer til å være omtrent like mangelfull og vanskelig som den vi lever i nå. Den nye rapporten fra det internasjonale energibyrået kan være tuppen i ræva som skal til for en omstart av klimapolitikken.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da jeg var fersk stortingsrepresentant i energi- og miljøkomiteen var det to ting som slo meg: Det første var hvor akutt krise vi faktisk befinner oss i. Hvilke fryktelige konsekvenser vi overlater til våre etterkommere om vi ikke greier å kutte nok utslipp, raskt nok.

Det andre som slo meg var at miljøbevegelsen, hvorenn sammensatt og mangfolding, fant sammen om én viktig prioritering: En skulle alltid vektlegge det positive ved klimapolitikk, og ved en hver anledning fremheve hvor store fordeler lavutslippssamfunnet kunne by på.

Renere luft! Nye arbeidsplasser! Penger spart! Mindre sløsing! Mindre gift i naturen! Bedre folkehelse! Moderne utvikling av lokalsamfunn! Smartere hus!

«Og gladere barn!» pleide jeg, bare halvt ironisk, å legge til: Jeg adopterte jo selv denne tilnærmingen og var i mange år en ivrig tilhenger av den samme måten å formidle klimapolitikk på: Det blir en bedre verden - hvordan kan noen være mot?

Les også

IEA-rapporten mangler et grunnleggende blikk på sosial endring

Men virkelighetens nullutslippssamfunn er jo ikke slik. Det er ikke fritt for konflikt, lang ifra. Alle kommer ikke til å være glade hele tiden. Noen vil være rike, andre vil være fattige. Det vil fortsatt finnes urettferdighet, krig og nød.

Og her hjemme kommer industrien fortsatt til å være stor, støyende og arealkrevende. Vindmøllene kommer til å tårne i verdifulle landskap. Kraftlinjer vil skjemme naturen. Jernbanen kommer til å spise dyrkamark. Batterifabrikkene kommer til å spise områder som ellers ikke ville vært bygget ut. Interessekonfliktene vil bestå, mellom bønder, naturvernere, by og land, urbefolkning og storsamfunn. Slik interessekonflikter alltid er del av samfunnet.

Problemet med å hele tiden presentere klimapolitikk med et smil, er at klimapolitikk slutter å være et presserende behov når en selger det som en slags visjonær og flott politisk reform. Klimapolitikk går fra å være noe vi vet vi må gjøre, til noe en liksom kan velge bort. Ved å insistere på at alt blir vel og bra bare vi oppnår nullutslipp, har både miljøbevegelse, politiske partier og deler av næringslivet i ei årrekke lært hverandre opp til å se nullutslippssamfunnet som en slags vakker utopi. Sobre og oppriktige advarsler om hva vi risikerer om vi ikke greier å stanse klimaendringene har måttet vike for insisterende, messende, positive vyer.

Og, kanskje verre: Ved å forsøke å fremstille en verden uten utslipp som bedre, mer rettferdig, vakrere og snillere enn den verden vi lever i nå, har vi invitert hverandre til å projisere alt vi selv ønsker oss i klimapolitikken. Et innovasjonsparadis for Høyre og Venstre. En rettferdig, grønn ny deal for SV. Et grønt løft for landbruket for Senterpartiet. Og felles for oss alle: Illusjonen om en snill, estetisk behagelig, støyfri industri som på magisk vis ikke krever areal- og naturinngrep.

Det er slik vi har endt opp med en klimadebatt full av selvmotsigelser og fornektelse. Der den norske oljebransjen kan hevde at vi bare kan ture på, for vi er jo marginalt bedre enn de andre. Vindkraftmotstandere kan si at vi kan energispare oss ut av klimakrisa, og at vi allerede har mer enn nok kraft til alle gode formål. Senterpartister kan late som om et hvert utslipp fra landbruket ikke spiller noen rolle, fordi det inngår i et slags magisk kretsløp. Arbeiderpartiet og Høyre kan fortelle industrisamfunnene langs kysten at arbeidsplassene deres vil vare evig. Og SV og Rødt kan hevde at en verden med null klimagassutslipp er en sosial revolusjon, med rettferdig fordeling og glade bygder.

De vet nok alle innerst inne at det de sier ikke helt stemmer - men de sier det likevel.

Og dermed blir alle disse påstandene til selvoppfyllende profetier. Og om og om igjen blir det ikke noe av nødvendige klimatiltak, for det ble jo ikke som den perfekte løsningen vi så for oss. Vi holder, ironisk nok, klimaløsningene vi er nødt til å gjennomføre, til en langt høyere standard enn noe fossilt tiltak, noensinne. Hyttefelt, motorveier, kraftkrevende industri og flyplasser får båndlegge enorme areal, støye og forurense. Men fornybar teknologi skal jo være perfekt.

Så når ikke alt blir akkurat slik en selv så for seg, vil en ikke gjennomføre klimatiltak som monner likevel. I Norge skal vi visst kutte utslipp seinere, et annet sted, når det koster mindre, når det gjør mindre vondt, når det ikke går ut over noe natur eller krever omstilling. Vi skal kutte utslipp når alt blir perfekt og akkurat slik jeg har sett for meg. Miljøbevegelsen og venstresiden har i årevis kjempet for å slukke gassturbinene på norsk sokkel, og erstatte med ren kraft fra land. Nå, når det er i ferd med å realiseres, har de snudd. For i en ideell verden burde jo feltene heller vært stengt.

Alt dette er en oppskrift på å mislykkes. Og det igjen er en oppskrift på en farligere verden, en verden med mer lidelse, mer ekstremvær, og enorme - enorme! - tap av biologisk mangfold.

Den nye rapporten fra det internasjonale energibyrået, IEA, er en durabelig smell for alle aktører i norsk klimadebatt. For den viser hva som sannsynligvis må til for å nå målene alle slutter opp om. Det innebærer enorme omstillinger og investeringer. Venstresiden har vært kjapp med å omfavne rapporten og kreve ny kurs i den norske olje- og gasspolitikken. Det gjør de rett i. Men de har gått betydelig mer stille i dørene om de massive utbyggingene av fornybar energi som i følge rapporten også må til, om vi skal greie målet om maks 1,5-graders oppvarming innen 2050. Vindmøller. Titusener av dem.

Rapporten gir få politiske råd. Den er ment som en beskrivelse av hva som faktisk må til. Om det i virkeligheten er mulig å gjennomføre alt dette, er vel de fleste i tvil om. Men at den globale klimadebatten - og dermed den lokale - vil påvirkes dramatisk, er jeg ikke i tvil om.

Kan hende jeg er for optimistisk, men: I beste fall er IEAs nye rapport den tuppen i ræva som skal til for en omstart av klimadebatten. Kanskje er grunnlaget nå lagt for en ærlig klimadebatt, der Høyre og Ap ikke lenger kan lulle seg inn i forestillingen om et evig norsk oljeeventyr, der venstresiden ikke lenger kan kreve at nær sagt alle sosiale problemer må løses for å kunne kutte utslipp i stor skala, og der naturvernere slutter å late som om nullutslipp er mulig uten naturinngrep.

Ja, mye av dette vil koste. Ja, mye av dette vil gjøre vondt. Men de som nå tar seg råd til å si nei til nødvendige klimatiltak, bør heretter greie å peke på reelle, seriøse alternativer. Det har til nå vært en svært knapp ressurs i norsk klima- og miljødebatt.

Nå må vi innse at vi alle har en enorm oppgave foran oss, og at ingen kommer til å få sin perfekte verden. Bare en verden uten utslipp. Det får være godt nok. Og vi må faktisk få det til.

Kommentarer til denne saken