For få unge får uføretrygd

Artikkelforfatteren

Artikkelforfatteren Foto:

Av

Jeg tror at det er et underforbruk av trygderettigheter hos unge heller enn et overforbruk, skriver Terje Carlsen.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Adresseavisen akker seg på lederplass over at unge uføretrygdes. Jeg tror imidlertid at det er et underforbruk av trygderettigheter hos unge heller enn et overforbruk. Blant 18-29 åringene, ofte omtalt som unge uføre, var 2,1 prosent uføre i 2018. Det er en økning fra 1,9 prosent i 2017 og 1,6 prosent i 2015. Opptar en seg av relative tall, så er det en stor økning. Men ser en på de absolutte tallene, er det snakk om drøyt tusen personer i året i aldersgruppen 18-29 år. Hadde SSB hatt tall for gruppen under tyve år, hadde vi sett at tallene er marginale.

Adressa mener at et utdanningsløft er løsningen på at unge blir uføre. Stort grunnere får man ikke sagt det. Årsaken til uførhet blant unge er heller ikke nødvendigvis slik helsesykepleier Solveig Tofte legger det ut, at familier med foreldre som mottar som mottar uføretrygd eller sosialstønad produserer barn som faller utenfor. Det er ikke å tråd med slik det er. Nestor i statistikkens verden, Ottar Hellevik, har nemlig regnet på det.: Hvordan kan en si at foreldrenes uførhet går i arv, når 94 til 96 prosent av barn av uføre ikke selv blir uføretrygdet?

Vond og vanskelig barndomserfaring er ofte en kilde eller brønn som sykdom i voksenalder springer ut av, slik lege og professor emerita, Anna Luise Kirkengen, viser det i et glitrende essay Tidsskrift for Den norske legeforening. Det er snakk om intet mindre enn et paradigmatisk skifte i å se sykdommers årsaker på. «The Adverse Childhood Experience Study (ACE-Study)» ble en ny linse mot tidligere uerkjente eller undervurderte sykdomskilder. Funnene tydet på en dyp brønn for uhelse i befolkningen, skriver Kirkengen.

Felitti VJ, Anda RF, Nordenberg D et al. publiserte nok den første studien som viser sammenhengen mellom såkalt allostatic overload og helse, altså et slags systemisk stress som påvirker likevekten til et individ, bidrar til økt sykdomsforekomst i voksen alder (Am J Prev Med 1998; 14: 245–58). Allostatic oveload er det som kalles årsaken bak årsaken og som er opphav til økt forekomst en rekke sykdommer, som allergier, karsykdommer, reumatisme, diabetes, alkoholavhengighet og andre mentale sykdommer. Bruce McEwen har i en banebrytende artikkel i New England Journal of Medicine vist hvordan langvarig høy aktivitet i den såkalte stressaksen fra hypothalamus via hypofysen til binyrebarken forstyrrer reguleringen av alle viktige, livsbevarende funksjoner i kroppen. (Wiley JF, Gruenewald TL, Karlamangla AS et al. Psychosom Med 2016; 78: 290–301).

Den viktigste klasseskillet i Norge i dag går altså mellom de unge voksne som er psykisk syke og de som er friske. Mange ser med stor uro på den økende andelen tenåringsjenter som får behandling for psykiske lidelser. Det kan selvsagt skyldes at vi får flere diagnostikere, men også at unge jenter sliter mer enn for eksempel gutta. Ser en derimot på selvmordsforekomst, synes det igjen som det er gutta som sliter mest. Min påstand i den sammenheng er at det har blitt verre å tilhøre gruppen med usynlige handicap med den nye dyrkingen av det jeg kaller de tapre, slik de fremstilles på TV og på sosiale medier. Har man brukket beinet derimot, er det bare tøft om kompisene skriver på gipsen. Da kan hun vise til en sykdom som konnoterer til aktivitet og frisksporting, og som alle forstår. Da først får man klapp på skulderen og blomster og brune bananer på nattbordet på hospitalet.

De tapre, de som overvinner sitt handikap, såkalt mot alle odds, skårer derimot både selvfølelse og anerkjennelse på at de uverdig trengende finnes. Det kan se ut som om de tapre har særlig gode konjunkturer når arbeidsmarkedet er stramt og sykefraværet går opp, det vil si når stor etterspørsel etter arbeidskraft faller sammen med sigende sykefravær. Det er en sammenheng som er påvist empirisk i en artikkel i Scandinavian Journal of Rehabilitation Medicine (1976), og som er skrevet av professor i arbeidslivsvitenskap og tidligere sosialminister Gudmund Harlem (far til Gro). Omvendt har den sosialt ekskluderte det verre under slike betingelser. Slik sett kan det virke som en moralsk bedømming som den vi så i Adressas lederartikkel om uførhet forleden er i ferd med å fortrenge den rasjonelle viten. Om en ser det ene eller andre handler altså mest om hvor en selv står i den sosiale lagdelingen.
Virkningen av psykisk uhelse er gjerne uførhet, men ikke alle oppebærer trygderettigheter. Selv gikk jeg som en av mange andre med usynlige handikap glipp av soleklare rettigheter som ung, fordi jeg skulle være tapper og flink som de andre. Men det var jeg jo ikke. Mitt råd til unge og foreldre til unge med usynlige handikap, er derfor at de avklarerer sine rettigheter i forhold til folketrygden så tidlig som mulig. Det er bedre å få en full trygd som ung, i stedet for å måtte finansiere sin sykdom selv, og blir gjeldsslave i unge år, uten mulighet til å skaffe egen bolig utenfor foreldrehjemmet. Så kan man senere, etter hvert som man mestrer det, trappe ned uføregraden, og øke sin innsats i yrkesforberedende utdanning og i arbeidslivet.

Terje Carlsen, sosiolog og skribent

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken