Et lysglimt skimtes gjennom den tette morgendisen. Lysene fra en sivilisasjon langt inn i det smale og bratte dalsøkket sør i Orkland kommune.
Vi nærmer oss og nå ser vi hva det er. Coop Extras grelle logo i gult og rødt ønsker oss velkommen til Løkken.
Stedet ligger langs den snirklete veien mellom Svorkmo og Meldal. Allerede i 1654, da den første kobbermalmen ble utvunnet, ble verket satt i drift. Ordentlig fart i sakene ble det ikke før tidlig på 1900-tallet da gruveselskapet Orkla ble grunnlagt. Nye praktbygg i tre og majestetiske betongkonstruksjoner reiste seg oppover langs fjellsiden.
Landets første elektriske jernbane sørget for at malmen nådde ut til verden fra utskipningshavnen ved Thamshavn. Men etter krigen minsket produksjonen og gruvene ble nedlagt for godt i 1987. I dag driver Orkla industrimuseum den gamle gruva og museumsjernbane, mens det tidligere gruveselskapet Orkla forsyner norske forbrukere med pizza Grandiosa og Kims potetgull.
Hvem stopper her frivillig?
Som en tarm strekker sentrum seg langs hovedveien og jernbanen. Her står sveitserhus og beskjedne funkisbygninger, med tomme butikklokaler i kjelleren, og brøler etter maling. Vinduer av ulike farger og fasonger er strødd rundt på fasadene som haglskudd på en blikkplate. Midt blant husene ligger stedets kommersielle kraftsentrum. Coop Extra-butikken er en nærmest vindusløs vegg som skriker «stikk av» til alle som går forbi.
Hele bygningen er en stor varelevering som ikke gir noe som helst liv til omgivelsene. Parkeringsplassen er dratt opp fra veien til fasaden, slik at kundene ikke trenger å bruke en overflødig kalori for å komme seg til døra. Inngangen er markert med en fasadeskifer av så ussel kvalitet at den forhåpentligvis var gratis.
Mellom butikken og jernbanen finnes asfaltdekke som bærer navnet Torfinn Bjøraas plass. Her er jernbanestasjonen, en bygning i 1930-talls snitt med vakre grønne dører, men helt tom og nedsnødd.
Et busskur hinter om kollektivtransport, men denne plassen må være stor nok til å romme alle bussene i hele Orkland kommune. Flere skilt på norsk, tysk og engelsk vitner om at Løkken venter på storinnrykk av turister. Spørsmålet er hvem som frivillig stopper her.
En drøm for ruinturister
Høydepunktene finner vi bokstavelig talt noen meter høyere opp i lia. Enorme grå betongbygninger vitner om at Løkken Verk en gang var et industrisentrum. Nå er vinduene for lengst knust og armeringen tyter som brune kabler ut av konstruksjonene. Under den elegante jernbaneviadukten fra 1920 ligger store betongklumper som vitner om at denne fantastiske bygningsmassen er i ferd med å smuldre opp.
Dette er en gullgruve for dem som elsker forlatte bygninger. De siste tiårene har «urban exploration», såkalt ruinturisme, blitt et voksende fenomen og Løkken Verk er uten tvil et av stedene i Norge som har mest å tilby.
Det rare er hvorfor ingen av disse bygningene gjenbrukes. Så sent som i 2021 åpnet Orkla industrimuseum nytt administrasjons- og museumsbygg nede ved jernbanen. Bygningen, signert anerkjente Askim Lantto Arkitekter, er med sine avlange låveliggende fløyer kledd i ubehandlet tre, det beste som er bygget på Løkken de siste 50 årene. Sjelden har en ny lokstall vært mer elegant.
Spørsmålet er likevel hvorfor ikke mer av den bebyggelsen som allerede finnes tas i bruk. Over hele verden blir gamle industribygninger til boliger eller museer over fordums industri. I Sverige er en av Borås sine gamle klesfabrikker blitt tekstilmuseum, mens gruvemuseet på det lille tettstedet Grängesberg også rommer en sjenerøs kunsthall.
Som på Løkken har disse stedene bygninger som er unike og skiller dem fra et hvilket som helst annet veikryss. Slike prosjekter kan skape ringvirkninger som fører til at andre også ser verdien av sentrum og den historiske bygningsmassen. Merkevarebygging, på godt norsk! Det handler om økonomi, men også om vilje. Sistnevnte virker helt fraværende på Løkken.
En handelspark med museum
Løkken Verk trenger en kraftig ansiktsløftning, men i denne kommunen er estetikk et fremmedord. De seks meter høye lyktestolpene langs hovedveien signaliserer at dette er bilens domene. Asfalten og de kronglete fortauene gjør det lite fristende å bevege seg her. Det trengs en opprusting med enda lavere fartsgrense, flere fartsdumper og belegningsstein.
Parkeringsplassene mellom veien og butikkveggene må også vekk. Og gjør for all del noe av Torfinn Bjøraas plass om til park eller lekeplass. Årlig kommer tusenvis av turister hit, men det hjelper ikke at Olavsgruva opp i bakken er spennende eller at Bjørnli hageby er sjarmerende når mottakelseskomiteen i sentrum er like lite innbydende som en handelspark langs E6.
Med enkle grep i omgivelsene kan stasjonen, bolighusene og museumsbygningen skinne igjen. Men for mange av de gamle betongbygningene er det snart for sent.