Gå til sidens hovedinnhold

For noen typer!

Artikkelen er over 1 år gammel

Det aller mest gledelige i trøndersk fotball: Rosenborg kvinner.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Stjørdals-Blink imponerer stadig, og Ranheim overpresterer i ellevte sesong på rad, og vi vet alle at Åge Hareide kommer til å få orden på Rosenborg igjen, men dermed har jeg ikke nevnt det aller mest gledelige i trøndersk fotball:

Rosenborg kvinner.

Hvis du har trua på fremtiden, og vurderer å kjøpe deg sesongkort i fotball neste sesong, skal du først kjøpe et på Koteng Arena. Der finner du de aller mest spennende spillertypene, på et lag som neste sesong kan komme til å være regjerende seriemester og som sådan favoritt til et nytt mesterskap.

Det eneste som må skje er at Vålerenga avgir poeng mot Lillestrøm, og det vil ikke være det minste overraskende, samtidig som Rosenborg i tur og orden slår Avaldsnes og Sandviken hjemme, og Klepp borte. Det vil heller ikke overraske noen.

Men hadde du sagt det i fjor, eller året før det, eller til og med før sesongstart i år, ville det vært som en bekreftelse på at du ikke følger med. For riktignok var vi best en gang i tida, radet opp serie- og cupmesterskap, og leverte til verdens beste landslag, men det var før og ikke nå. Trodde vi. Det som har skjedd med Trondheims-Ørn etter at det ble Rosenborg, er i virkeligheten en sensasjon, og noe har det naturligvis med navnebyttet å gjøre, men det kan ikke en gang være halve forklaringa.

Det mest imponerende er alle typene som har stått frem, i helt tilfeldig rekkefølge her, og enda flere kunne vært nevnt:

Cesilie Andreassen i mellomrommet mellom de to «sittende midtbanespillerne» og angriperne, men opprinnelig fra Svolvær. Som en ung Sverre Brandhaug drifter hun opp og ned, fra side til side, uten at motstanderne vet hvor hun dukker opp neste gang, ofte rettvendt, med godt overblikk og kraft i spillet sitt. En fornøyelse å følge. Landslaget neste.

På venstre kant, anmeldt allerede før sesongen som en mulig sensasjon, en lystdribler av første klasse, hele tida i gang, i stand til å trylle, skulle det vise seg i debuten som RBK-spiller; fra første spark på ballen: Julie Blakstad. Hun har allerede debutert på A-landslaget, og hun imponerte der også.

Emilie Bragstad, midtstopper med enorm rekkevidde, og med ferdigheter til å skape overtall bakfra. Hun får landslagsdebuten før du aner det. På klubblaget i perfekt samspill med Ina Vårhus fra Ålen.

De to sentrale midtbanespillerne, Elin Sørum og Emilie Joramo, de er overalt, hele tida, de rydder opp samtidig som de har imponerende god oversikt.

Og da har jeg ikke en gang nevnt keeperen, som imponerer på mange måter, og en merittert venstreback i fremgang, og en høyreback som virkelig har bidratt og fortjent dette, og en toppscorer som aldri gir seg – og enda flere.

Jeg kan knapt tenke meg et norsk lag med flere typer. Og det beste av alt: Det er typer som står til hverandre, de fremhever hverandres beste ferdigheter. Dette kan være imponerende spillerlogistikk, og er sikkert også det, men det handler trolig om litt flaks også, og et trenerteam som er flinke til å komponere lag.

Et lag som allerede er godt nok til å vinne serien, og som kanskje gjør det.

Og det kanskje aller beste av alt: Et lag som fortsatt har mye å gå på. Veldig mye faktisk.

Kommentarer til denne saken