I år som hvert eneste år blomstrer det opp store diskusjoner rundt russetiden. Debatten ender ofte opp med at vi som ungdom blir framstilt som det sorte får, og det blir dratt konklusjoner ut fra enkelt hendelser. Majoriteten av russen klarer ikke å kjenne seg igjen i dette, og nå er det på tide at folk får et innblikk i en helt annen historie.

Fortellingen om russen som sammen har klart å bygge en felles møteplass for alle, om russen som samler inn flere millioner til kreftforeningen, og om russen som lager litt liv i et samfunn som har stått stille i to år.

Vi har fått med oss at den siste tiden har vært flere voksne, innenfor flere sektorer, som har uttalt seg om både positive og negative konsekvenser med russetiden. Det virker imidlertid som at de selv har glemt hva grunnmuren i deres egen russetid var. For ja, feiringen har utviklet seg siden 1980, slik som alt annet i samfunnet har gjort.

Likevel er verdiene de samme. Et helt kull som går i lik «uniform» skaper en fellesskapsfølelse som hele videregående har manglet. Vi har selv lagt merke til at terskelen for å gå bort er lavere når man ser at de også går i samme rødedress, og at folk er flinkere til å invitere inn i vennesirkelen. Det er dette fellesskapet som er det viktigste for oss. Å kunne ha sytten dager til å lage minner sammen med kjente og ukjente, skape nye relasjoner, og bare være sammen.

Selvfølgelig vet vi jo at noen velger å ha satsebusser med harde kvalifiseringskrav, og det er disse historiene som får plass i media. For oss virker dette veldig perifert. På Levanger har det vært tradisjon for å ha en felles russecamp der hele russen bidrar i prosessen og feiringen. Og også i år har russestyret valgt å ta den kampen og jobben en russecamp medfører. Selv om det har vært mye slit ser vi nå i ettertid at det virkelig har vært verdt det. Det har vært en fantastisk feiring på tross av dårlig vær.

Hele kullet har kunnet samlet seg i staupshaugen. Folk som aldri prater sammen ellers, møtes under teltduken der det kun er en forventning; at man sammen skal bidra til god stemning.

Vi innser at det kan virke banalt å bry seg så mye om sytten dager med festing. Og vi er helt enige i at det foregår mye viktigere ting i verden enn at norske, allerede «bortskjemte» ungdommer, skal få tildelt sytten dager til kun å feste. Men er det ikke verdt å feire at vi lever i et slikt fritt land? For slik som både den siste tiden og de siste årene har lært oss, vet vi aldri når samfunnet tar en helomvending.

Det har gjort at vi i år setter ekstra stor pris på denne tiden sammen. Vi forstår verdien av fellesskapet og friheten, som vi i Norge er så heldig å ha. I bunn og grunn er det jo dette russetiden er. En feiring av samhold, fellesskap og frihet. Der det hele krones med en avslutning på selve grunnlovsdagen.

Russen gjør også mye fint for resten av samfunnet, men det forsvinner i debatten som omhandler hvordan russen forstyrrer natteroen og lager problemer for andre. Slik som kulturansvarlig i Levanger sa, så er jo russerevyen en av de største kulturelle hendelsene i byen. Dessverre satte korona en stopper for dette i år, men vi håper at tradisjonen blir gjenopptatt. Russen er også en av de store bidragsyterne som bøssebærere når det gjelder både tv-aksjon og krafttak mot kreft.

Bare i Trøndelag regnet de med at russen skulle samle inn fem millioner til forskning på kreft med spredning. Alle disse bøssebærerne dukker opp fordi kullet sammen bestemmer seg for å lage noe felles ut av det, både med russeknuter og utfordringer. Dette fellesskapet gjennom å kalle det russens kreftaksjon hadde ikke blitt noe av uten den tradisjonelle russefeiringen.

Vi må heller ikke glemme hovedtanken bak feiringen. Perioden markerer 13 års skolegang, altså 13 år med arbeid. Det er derfor godt å kunne slippe seg litt løs uten dårlig samvittighet ovenfor skolearbeid og andre forventninger. En pust i bakken er noe jeg tror de fleste unner oss. Personlig har jeg virkelig tatt nytte av denne tiden etter en travel innspurt rett før Mai. I tillegg har mange under pandemien følt på ensomhet og at tiden flyr fra dem. Jeg er sikker på at både gamle som unge kan kjenne seg igjen i dette. Derfor er det i år ekstra godt å kunne ha en slik avslutning sammen. Endelig få samles alle sammen og skape øyeblikk vi kan ta med oss på videre eventyr.

Her på Levanger har vi opplevd at når tiden har nærmet seg har gjengen bare blitt mer og mer spleiset. Russegruppene som er blant kullet, har blitt diffuse. På den felles russecampen er vi kun en ting; Levangerrussen 2022. En gjeng som kommer og heier på hverandre under «beermile», som stiller opp under knute-OL, og som sammen danser til russemusikk mens regnet plasker ned på teltduken. Selvfølgelig er det også naturlige grupperinger, men finnes det ikke slike grupperinger også i andre sosiale strukturer? Er det virkelig slik at det kun er russen som grupperer seg eller er dette et problem som også omfatter resten av samfunnet? Vi vil påstå at russetiden har vært bra for både samhold og fellesskap.

Denne beskrivelsen er selvfølgelig ikke alle russ sin opplevelse, men det er slik vi håper alle på Levanger har opplevd det. Vi håper at dette innlegget viser at russetiden også har fine sider med seg. Det er større enn bare sytten dager med fyll. For oss er russetiden en tid for å skape fine øyeblikk og en tid for å være unge sammen. Fra vårt ståsted, som står midt oppi det, har selve russetiden vært en tid vi aldri kommer til å glemme.