De siste ni årene har vi, først med ett barn, siden med to og tre, tatt Bergensbanen til Myrdal i påskeferien. Her har vi forsøkt å få plass i familievognen, for her kan barna løpe litt friere rundt under den lange togturen, og de har også mulighet til å være i et eget lekerom. Familievognen er som regel full av barnefamilier, eller foreldre som reiser alene med barna, og det sier seg selv at toleransen for litt ståk og bråk, gråting og klaging, er litt høyere enn i de andre vognene på toget. Det fungerer fint, og de første årene opplevde vi ofte at barna våre fant seg noen lekekamerater som de brukte tiden sammen med.

I lekerommet har det i tidligere år også ligget noen bøker, og barna i vognen har vekslet mellom å spise nistepakker, virret rundt inni lekerommet, eller sittet på fanget til foreldrene eller i sitt eget sete, og tegnet, lest, sovet, osv. Utviklingen har samtidig gått i en helt bestemt retning, og i år var den så å si fullbrakt. Vi kom inn med barna våre i familievognen, og oppdaget raskt at samtlige barn (rundt 15-16 stykker) satt i setet sitt, opptatt på en eller annen skjerm. Barna var vel fra 0 til 10 år gamle, og absolutt alle satt enten med foreldrenes eller egen mobil, iPad eller spillkonsoll.

Vi fant setene våre, pakket fram nistepakken, og etter en stund forsvant ungene våre inn i lekerommet. Men også der satt det unger, og foreldre, og fulgte med på hver sin skjerm. Ingen snakket sammen, ingen lekte sammen, ingen ble kjent med noen. Det er den lengste og mest deprimerende togturen jeg har vært på.

Jeg skal ikke ha så mange sterke meninger om hvordan folk oppdrar ungene sine. Samtidig må jeg innrømme at jeg trakk et lettelsens sukk over de nye rådene om skjermbruk fra FHI, som ble publisert mandag 9. mai. Rådene er klare og tydelige, lette å forholde seg til, og trygt forankret i bred, anerkjent forskning: Barn bør bruke mindre tid på skjerm og være mer fysisk aktive.

Rådene hadde knapt blitt publisert før motforestillingene kom. I går satt Venstre stortingsrepresentant Grunde Almeland på Dagnsytt 18 og kritiserte rådene. Han presterte å si: «Jeg mener vi skal gi gode råd, som er godt faglig fundert, men de må også være tilpasset den virkeligheten vi lever i».

Hva betyr egentlig det? At det er klokt med faglige, medisinske råd, men bare så lenge de passer med den mulige skadelige livsførselen vi har vent oss til? Hvordan ville en slik logikk passet kunnskapen vi nå har om de skadelige virkningene av sukker, av tobakk, av praksisen med å la nyfødte sove på magen?

Jeg ser også at andre stemmer, for eksempel Heidi Bøhagen i Nettavisen, advarer mot å gi foreldre dårlig samvittighet. Ifølge henne er det en feig «ansvarsfraskrivelse» fra myndighetene å gi foreldre ansvaret for barnas skjermbruk. Bøhagen har noen gode poenger. Hun tar opp bruken av skjerm i spisepausene ved norske skoler, og på SFO, hun kritiserer skolemyndighetene som presser skjermer (iPad) på skolestartere.

Dette er legitim kritikk, og jeg kan for egen regning legge til skandalen i at f.eks. Stoltenberg-utvalget, som for noen år siden undersøkte forskjellene mellom jenter og gutter i norsk skole, ikke engang berører skjermbruk. Eller Kunnskapsminisiter Jan Tore Sanner fra Høyre som fungerte som en slags salgsambassadør for Apple inn mot barneskolene i Bærum. Den forrige regjeringen gjorde lite eller ingenting for å løfte kunnskapen om skadelig skjermbruk i småskolen, og som en konsekvens er embetsverket skrikende på etterskudd når det gjelder kunnskap og kompetanse på å møte utfordringene. Den nye regjeringen har heller ikke vist noe initiativ til å komme på høyde.

Men Bøhagen skriver også en litt for behagelig kommentar. Det er lett å se på de mange positive reaksjonene hun får, hvor foreldre sier det er urettferdig at FHI skal gi dem dårlig samvittighet. Et av Bøhagens poenger er at vi foreldre er «så maktesløse i kampen mot de kommersielle superkreftene». Det er mye sant i det, men også en generell beskrivelse av hvordan det har vært å være foreldre de siste tiårene, hvor foreldre har stått i en vedvarende kamp mellom markedsavdelingene og egne barn. Men at det finnes «kommersielle superkrefter» betyr jo ikke at vi som foreldre er maktesløse?

Et av eksemplene hun trekker fram er at smartklokker burde være utstyrt med en aldersgrense, og at politikere og ansvarlige myndigheter burde adressere slike reguleringer. Det kan jeg være enig med henne i. Men når hun skriver at løsningen ikke «er å be foreldrene være mer bevisst», stusser jeg. For er det ikke foreldrene som kjøper disse smartklokkene? Kan de ikke simpelthen si nei?

Sannheten er at vår holdning til barn, og hva vi aksepterer at de blir utsatt for, handler mer om våre egne hverdager og behov enn hva som er godt for barnet. Barna i familievognen på Bergensbanen sitter med ansiktet låst i en skjerm fordi det er den minste motstands vei for foreldrene. Da slipper de aktive, skrikende, masende, levende barn.

Vi er mange som fikk dårlig samvittighet av de nye retningslinjene på mandag. Det kan sikkert kjennes vondt og vanskelig. Spesielt fordi rådet kjennes som en moralsk dom over en utbredt praksis. Men det sier seg selv at vi ikke trenger et FHI som anbefaler retningslinjer for barns skjermbruk som først og fremst passer foreldrene. Eller som Venstres Almeland sier, at de skal formidle forskning «som er tilpasset den virkeligheten vi lever i». (Jeg kan ikke helt forstå at han skjønner hva han egentlig sier.)

For like viktig som dårlig samvittighet, fikk vi også noen klare argumenter for hvorfor vi bør endre skjermvanene våre, om vi virkelig ønsker. Og når de første sjokkreaksjonene har lagt seg, går det kanskje opp for enda flere foreldre at vi også kan.