Gå til sidens hovedinnhold

Formannskap i ei tåke av formynderskap

Det holder ikke med magefølelse og «sånn har det blitt» når en halverer folks adgang til sosial kontakt.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Gårsdagens formannskapsmøte i Trondheim var en nedslående seanse. Og ikke bare fordi situasjonen er så alvorlig, med raskt økende smitte i Trondheim og alt for mange ukjente smittekilder.

Nei, det mest nedslående var tåka av moralisme og formynderskap som lå tett over debatten om smitteverntiltak. Kommunetoppenes reaksjoner på smitteøkningen i Trondheim var ikke så preget av uro, sobert lederskap og handlingsvilje som en kunne håpet på, men snarere av overraskende store doser nedlatenhet mot egne innbyggere.

I politikernes språk hadde plutselig smitte gått fra å være noe som er en uheldig realitet i en pandemi, og som faktisk kan ramme hver og en av oss, til å nærmest være en selvforskyldt karakterbrist som følger av at byens innbyggere ikke «forstår alvoret».

Jo da, det stemmer at unge voksne som festet på 17. mai står bak mye av smittespredningen vi nå ser. Men for det første gir ikke dét ordføreren grunn til å refse byens unge med så brede strøk som hun gjorde i formannskapet i går. Og for det andre, og viktigere, risikerer kommuneledelsen i verste fall å øke terskelen for å teste seg ved mistanke om sykdom, om smitteutbrudd heretter skal omtales som en form for karakterbrist og refses i slike ordelag som politikerne i formannskapet hadde på lager. Det var liksom ikke måte på.

«Noen gjør noe, og så blir straffen kollektiv», sa Senterpartiets Marte Løvik, helt uten ironi og med utstrålingen til en skolemester fra fordums tider. «Det er jo det hele pandemien går ut på, det blir en kollektiv straff. Dessverre, men sånn må det nesten bli».

Med utgangspunkt i dette resonnementet hadde hun undret seg over hvorfor det i kommunedirektørens forslag til nye regler fortsatt var tillatt med hele ti sosiale kontakter i uka. Dette hadde hun visst diskutert med kommuneoverlegen i forkant av møtet, som ikke hadde et konkret svar på akkurat dét.

«Det kunne like godt vært fem», hadde visst blitt sagt i denne utvekslingen.

Og vipps, uten en motforestillinger, ble tallet redusert til fem.

«Og da tenker jeg at det er et viktig signal», fortsatte hun, «at da skal det faktisk være fem. Da tar vi det enda strammere inn, for å gi en tydelig beskjed til innbyggere om at sosiale kontakter skal begrenses, og det skal begrenses så mye som vi sier nå», fortsatte Løvik.

En gang, før denne pandemien brøt ut, skulle en tro at et så inngripende virkemiddel som å begrense folks omgang med hverandre, uke for uke, primært skulle være til for å begrense smitte, når det absolutt må til. Og at alvoret i slike bestemmelser ville føre til at det ble diskutert i en sober tone av de folkevalgte. Nå har det hele blitt hverdag, og et moralistisk «tydelig signal» er visst blitt et godt nok faglig grunnlag for å halvere den sosiale kontakten folk i Trondheim skal ha.

«Det kommer til å smerte. Men i den alvorlige situasjonen vi er i nå er det dét som skal til», slo Løvik fast.

Men hvordan vet hun det? Det var jo ikke dét kommunedirektøren med sin fagstab hadde foreslått.

Ingen av politikerne som var tilstede reflekterte over hvor dramatisk virkemiddel det egentlig er snakk om, når en ved «sterke anbefalinger» begrenser hvor mange mellommenneskelige kontakter en kan ha. Vi er blitt så vante med det nå. Det ble bare foreslått, og vedtatt, nærmest som en liten justering i en byggesak, eller ren formalia. Og ikke fordi det bygget på et tydelig faglig råd, men for å gi et så tydelig «signal» som mulig. Straffen er jo kollektiv, som Løvik sa. «Sånn har det blitt når noen velger å ikke følge de reglene som vi alle sammen bør følge».

«Sånn har det blitt». Som om det ble slik helt av seg selv, og ikke fordi Løvik foreslo det.

Formannskapet synes ikke å være bevisst hva disse «sosiale kontaktene» egentlig er. Én ting er at folks vennskap og fritid faktisk er mer enn unødvendig mingling, men en viktig del av livet. Men i tillegg er organisasjonslivet vårt, frivilligheten, fagforeningsmøter, idrett, velforeninger, alle en del av samlekategorien «sosiale kontakter».

Uten videre refleksjon ble folks adgang til slike aktiviteter halvert med et enkelt forslag i formannskapet, og mens ord som «sånn har det blitt» og «straff» var de definerende i debatten. Presumptivt liberale stemmer som Ingrid Skjøtskift (H) og Erling Moe (V) var uten protester med på på Marte Løviks forslag om enda strammere grenser for sosial kontakt enn det kommunedirektøren hadde lagt opp til. Det samme var liberalistene i Frp. Det var ganske enkelt ingen korrektiver til stede.

Om det skal legges betydelige føringer for folks handlefrihet, trengs mer enn politisk magefølgelse. Da trengs et solid grunnlag. Det skal begrunnes i smittevern, ikke kommunikasjonsbehov. Bevisbyrden ligger ikke på Trondheims jevne innbygger, som verken har minglet på pubrunde eller vært «slapp» med smitteverntiltakene - bevisbyrden ligger på politikerne som vedtar reguleringer av folks liv som går langt, langt ut over det som normalt ville blitt akseptert.

Debatten i formannskapet viser at politikerne i Trondheim kanskje begyner å bli i overkant godt vant med å styre folks hverdag. Tonen var nedlatende og formyndersk. Men det er ikke formannskapets moralske vurdering over egne innbyggeres arbeidsinnsats som skal avgjøre beslutningene som tas - men en kjølig analyse av hva som må til for å dempe smitten til et akseptabelt og levelig nivå. Når formannskapet ikke greier å styre seg på talerstolen, slik vi så i går, oppstår dessverre tvil om hva som egentlig avgjør tiltakene vi alle må leve etter. Det holder ikke med «sånn har det blitt».

Kommentarer til denne saken