Gå til sidens hovedinnhold

Forskjells-Norge skaper psykisk uhelse

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Noen ganger har jeg lyst til å trykke gassen i bånn og bare kjøre utfor veien, være ferdig med det», sa min venninne mens vi var ute og kjørte bil. «Mmmm», svarte jeg, halvt bekreftende, «men vi gjør det ikke». «Nei, vi gjør det ikke», svarte hun og holdt så hardt rundt rattet at knokene ble hvite.

For venninna mi var summen av ansvaret på jobb, utfordringer knytta til et familiemedlem, og år med dårlig samvittighet for alt hun ikke rakk over blitt stor og uhåndterlig. Heldigvis tråkket hun ikke på gassen og er her fortsatt. Heldigvis fikk hun rydda unna noen utfordringer i livet . Og heldigvis tok jeg mot til meg noen dager seinere og snakka med henne om hvordan hun hadde det.

Det er ikke alltid like lett å snakke om det som er vanskelig i livet. Psykisk helse er stadig et tabubelagt tema, og det til tross for at vi alle har en. Likevel er det lettere å fortelle om en brukket arm, magebesvær eller migrene enn angst, uro og psykiske utfordringer. Og kanskje vanskeligst av alt å snakke om er selvmord og selvmordstanker.

Norge har høye selvmordstall, vi mister i snitt to mennesker hver dag. To mennesker som ikke klarte livet. Enda flere forsøker å avslutte sitt eget liv eller går med selvmordstanker.

Kirkens SOS forteller at mange ringer dem, og at under pandemien har flere gitt uttrykk for mer angst, redsel, utenforskap og selvmordstanker.

Opplevelsen av utenforskap og meningsløshet går igjen hos mange som sliter med selvmordstanker. I Norge øker forskjellene blant folk. Flere sliter økonomisk, faller utenfor arbeidslivet og andre viktige arenaer i samfunnet.

Arbeid er en sentral del av livet vårt. Når vi møter nye mennesker er hva de jobber med noe av det første vi spør om. For dem som faller utenfor arbeidslivet, av ulike grunner, kan det å møte nye mennesker og få slike spørsmål oppleves som belastende og stigmatiserende. Det krever noe å svare at man er under utredning, på avklaringspenger eller er arbeidsløs, og ofte vet heller ikke den som spør hvordan man møter et slikt svar.

Erna Solberg sin uttalelse i et NRK-intervju 12. mars i år om at de som sliter med å betale regningene under pandemien også hadde de samme problemene før korona var i beste fall en forsnakkelse. Statsministeren innrømmet i praksis at hun vet at regjeringas politikk har ført til at flere har fått økonomiske problemer, men viser ingen vilje til å gjøre noe med det. Pandemien har bare forsterket disse problemene. I kjølvannet av konoaepedemien vil enda flere mennesker slite med gjeld de ikke kan betjene. Mange vil ta opp forbrukslån og kredittgjeld for å dekke opp fortløpende utgifter til mat, strøm, bolig og barnehage. Og samtidig som gjelden vokser, vokser bekymringene.

Arne Holte viser i et innlegg i psykoligisk.no til både internasjonale og nasjonale studier som viser at det er en klar sammenheng mellom økonomiske utfordringer og psykiske problemer. Det er en klar sammenheng mellom barn som vokser opp i familier med økonomiske problemer og psykiske problemer senere i livet (psykoligisk.no 12. juni).

Høyresidas svar på utfordringene vi står overfor med tanke på psykisk helse er «å prioritere» og «styrke» arbeidet med psykisk helse i kommunene. Dette er fine, men dessverre litt tomme ord. Ja, det er viktig at når man trenger hjelp så er hjelpen tilgjengelig. Vi må ha nok behandlere og psykologer så man slipper å vente i måneder, kanskje år på å få time, når behovet er her og nå. Psykiatrien har blitt bygget ned, ikke opp, som regjeringa påstår.

Etter lovkravet om at alle kommuner skal ha psykologkompetanse tilgjengelig ble innført 1. januar 2020, har motsetninga i Høyre-regjeringas politikk blitt ytterligere åpenbar. Samtidig som det stilles nye krav til kommunene, blir de statlige overføringene skjært ned. Det overrasker stadig at kalkulatorpartiet Høyre ikke ser sammenhengen mellom finansiering og kvalitet.

Det forebyggende arbeidet er der høyre- og venstresida for alvor skiller lag i dette spørsmålet. Vi vet, på bakgrunn av 40 år med empirisk forskning, at samfunn med små økonomiske og sosiale forskjeller også har bedre folkehelse – inkludert psykisk helse. Vi vet at et arbeidsliv som inkluderer, ikke ekskluderer, gir trygghet. Faste og hele stillinger gir trygghet. Vi vet at dårlig samvittighet, tidsklemma og det evige kravet om å skulle takle alt skaper stresskuldre og følelsen av å ikke mestre. 6-timersdagen/30-timersuka er ett av Rødt sine svar på dette.

For Rødt handler kampen mot Forskjells-Norge ikke bare om at de som skaper verdiene – arbeidsfolk – skal ha sin rettmessige del av verdiskapinga. Det handler også om at små forskjeller er den mest effektive måten å sørge for at velferdsstaten er bærekraftig videre inn i framtida. Høyresidas svar på dette må leses inn i en kontekst av hvilke interesser de tjener – det er ikke dine og mine!

Det er viktig med et sikkerhetsnett som tar vare på deg i de periodene det trengs, enten som syk, utslitt, ufør eller arbeidsløs; sikkerhetsnettet vårt er velferdsstaten. Velferdsstaten har over lang tid blitt bygget ned og åpnet opp for kommersielle aktører som tjener penger på omsorg og oppvekst. Rødt jobber for at velferdsstaten som er bygget opp i fellesskap skal tjene nettopp fellesskapet, ikke noen få. Det er et problem at sikkerhetsnettet får store hull, at noen faller igjennom og opplever å ikke få den hjelpen og støtten som trengs. Dette blir for mange en ekstra belastning i en allerede vanskelig situasjon. Derfor har Rødt blant annet stilt kravet i Stortinget om at dagpengesatsen skal bli varig på 80 prosent.

Jeg er oppriktig bekymra for hvilken krise vi kommer til å se blant folk som et resultat av en nedbygd velferdsstat, økende forskjeller, samfunnets tabuer knyttet til psykisk helse og en pandemi som har skrudd til trykket et par ekstra hakk.

Jeg er livredd for at flere velger å trykke inn gassen, fremfor å svinge inn til siden og ringe etter hjelp.

Kommentarer til denne saken