Partiet Venstre avholdt nylig sitt landsmøte. Den (tilsynelatende) hovedsaken? Å gi kommunene rett til å legalisere cannabis lokalt.

Snakk om å skyte seg selv noe så til de grader i foten. Og dette kommer fra en som har vært aktiv i MDG i ti år. Det sier vel sitt.

I dekningen av landsmøtet omtalte representanten for Tana Venstre dette forslaget som et forsøk på populisme. Jeg tror han med det mente at det er et fantasifullt forslag som ikke passer med hvordan ting fungerer i virkeligheten, og at det ble foreslått bare for å «ta rommet» i rusdebatten.

Men populisme? Utover den mikroskopiske, dritsnevre Twitter-sfæren hvor det er tydelig at det henger masse Venstre-folk, er ikke lokal legalisering av cannabis akkurat det som opptar folk for tiden.

Jeg tror dessverre at dette vedtaket er et utslag av noe som etter hvert begynner å bli et tydelig kjennetegn for småpartiene: Ungdomspartiene har uforholdsmessig stor makt, og de krever tydelige «gjennomslag» på landsmøtene, samme hvor håpløse forslagene er. Dette ekstremtilfellet av tapt mulighet for Venstre til å gjøre seg relevant i den tiden vi lever i lukter Unge venstre-kampanje lang vei. Det samme sykdomstegnet finner man i MDG, SV, Ap og så videre.

Og her havner småpartiene (og iblant de store partiene) raskt i en vanskelig situasjon. De blir tvunget til å elske seg selv til døde ved å stå og nikke og rose de dyktige ungdomsorganisasjonene sine for åpent kamera, selv om politikken de nettopp har vedtatt er helt hull i hodet. Det ungdomspartiene har som ikke moderorganisasjonene har, er en hel haug med dedikerte folk som bruker all sin ledige tid på organisasjon og «politikkutvikling». Unge mennesker med brennende engasjement som ikke er fanget i noe tidsklemme mellom jobb, barnehage, vasking av hus og kommunestyremøter på kveldstid.

Enkelte ganger blir dette så outrert at man nærmest kan kalle det en form for organisasjons-suggesjon. Det går nærmest sport i å bare komme opp med nye politiske forslag som, samme hva det er, skal kjempes gjennom på landsmøtet. Det jobbes iherdig og målrettet, og mange timer legges ned av en armé som kan å gå i takt. Arbeidet krones med gjennomslag, men når man endelig havner der er det ikke så mange som husker hva det opprinnelige rasjonalt for forslaget var.

Det er kanskje en litt stygg spissformulering (og det er ikke sikkert at det er akkurat slik det har gått for seg i dette tilfellet), men jeg er villig til å vedde ganske mye på at de fleste som har engasjert seg i partipolitikken kjenner igjen fenomenet.

Venstre har vært utrolig flinke til å komme raskt på banen med relevant politikk det siste halve året. Ingen har vært tydeligere i kampen for rask støtte til Ukraina. Ingen har vært flinkere til å hamre inn budskapet om viktigheten av internasjonalt samarbeid og samhold. Få har vært mer aktive i kampen mot frihandelsavtalen mellom Norge og Kina som følge av Kinas etniske rensing av minoriteter. Guri Melby har gjort en fantastisk god jobb som partileder så langt.

Med dette som bakteppe er det bare så usigelig trist å se hvordan Venstre nå har latt muligheten til å fronte relevant politikk som matcher dagens terreng gått fra seg. Min hypotese er at mange potensielle Venstre-velgere nå har ramlet tilbake til gjerdet eller tenkt «nå ja, ska kanskje itj stæm på sånn der toill-parti læll».

De liberale, internasjonale, demokratiske og solidariske verdiene Venstre representerer trengs som aldri før. Jeg håper Venstre tar til seg denne kritikken, som faktisk er ment konstruktivt, og tar noen runder internt etter dette mageplasket. Vi trenger et sterkt liberalt parti i Norge, ikke enda et «toill-parti».

PS: Undertegnede støtter nasjonal avkriminalisering og legalisert, statlig regulert omsetning av lettere rusmidler, men forslag om lokal legalisering blir bare for dumt, altså.