Som lærer i voksenopplæringen liker jeg å høre en kunnskapsminister som i store bokstaver sier det skal satses på voksenopplæringen. Jeg ønsker å gi et konkret forslag til hvordan denne satsingen kan være så treffsikker som mulig.

Les også

Ja, jeg satser på elever og lærere i voksenopplæringen!

Hvordan kan midlene fordeles formålstjenlig og rettferdig, slik at lærerne og deltakerne i voksenopplæringen slipper å føle seg ignorert enda en gang? Da går det an å adressere en massiv mangel på rettferdighet i hva vi ikke tilbyr deltakerne som elever i skolen ellers får, og hva lærerne i voksenopplæringen ikke får, som lærerne ellers i skoleverket får.

Det handler om kontaktlærer for deltaker (eller elev som vi helst vil kalle hen), og det handler om kontaktlærertillegg for kontaktlæreren. I dag er dette ikke regulert i sentralt lov- og avtaleverk, slik at det er overlatt til det kommunale og fylkeskommunale forgodtbefinnende hva slags ordning man har, eller om man vil ha en ordning. Jeg har en lokal arbeidsgiver som strekker seg langt, men som ikke blir gitt tilleggsramme for den tilleggskostnaden det innebærer å ha kontaktlærerfunksjon. Alle skoler må ha like gode vilkår, om vi mener at alle elever er like viktige!

Kunnskapsministeren erkjenner og anerkjenner at det er en krevende oppgave å følge opp voksne i opplæring, om man kommer inn under opplæringsloven eller introduksjonsloven, er det uansett mange ting å følge opp ut over det rent faglige. Hun sier «(…) for at elevene ved voksenopplæringen skal lykkes, trenger vi også gode og trygge lærere. Denne regjeringen har satt av milliardbeløp til tilbud om videreutdanning til flere tusen lærere. Det er fordi vi vet hvor viktig læreren er for at elevene skal lykkes».

I realiteten er majoriteten av lærerne i voksenopplæringen både gode og trygge, og det er ikke videreutdanning som er det påtrengende behovet. Mange har grunnutdanning med både norsk som andrespråk og «vanlig» norsk i kombinasjonen. På min egen arbeidsplass har majoriteten utdanning på masternivå, med bøtter og spann av tilleggsutdanning. Noen tar også videreutdanning for egen kostnad, uten å vente på å få gjennom søknad i videreutdanningspakken «Kompetanse for kvalitet».

Den store underkjennelsen ligger i at vi ikke blir anerkjente som kontaktlærere, og deltakerne sitt behov for kontaktlærer blir dermed også underkjent. Våre kolleger ellers i videregående og, der man har kontaktlærere, har med sentrale og lokale kontaktlærertillegg rundt 30 000 mer enn oss i brutto årslønn, og våre kollegaer i grunnskolen enda mer enn det.

Så lenge dette får surre og gå, er og blir lærerne og det vi gjør for deltakerne i voksenopplæringen ut over den rene undervisning helt underkjent. Det hjelper ikke oss at noen få av oss får videreutdanning for å gi oss alle anerkjennelse. Vi er inntil videre både underpriset og oversett.

Opplæringsloven er under revisjon. Får kunnskapsministeren inn et avsnitt om at voksenopplæringen også har kontaktlærere og dermed skal ha samme godtgjørelse som kontaktlærere ellers i skolen, kan vi si at deltakere og lærere i voksenopplæringen er satset på. Så kan vi snakke om faglig påfyll etterpå.