Gå til sidens hovedinnhold

Første skoledag: Jag vill känna att jag lever!

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg kjente det alt da jeg våknet denne morgenen. At det kriblet ekstra godt i magen. At jeg var spent. Forventningsfull. At jeg gledet meg. At jeg grudde meg. Første skoledag! Ikke på barneskolen. Ikke på ungdomsskolen. Nei. Dattera mi har blitt stor. Hun skal begynne på videregående skole! I en ny kommune. Med nye lærere. Med nye elever. Med nye rom. Det er derfor det kribler ekstra i magen når jeg våkner denne morgenen. Fordi jeg er mamma. Og fordi i dag skal dattera mi begynne på videregående. Jeg ønsker så inderlig at hun skal få en god start på denne nye fasen i livet! Som elev ved musikk, dans og drama ved Inderøy Videregående Skole.

Her skal hun være i tre år og vokse fra ungdom til voksen. Jeg ønsker så inderlig at de tar godt imot henne når hun kommer dit. Jeg ønsker så inderlig at hun skal få en god start på videregåendelivet. Det betyr så mye! Det er derfor det kribler i magen når jeg våkner denne morgenen.

Jeg er så heldig at jeg får være med på min datters første skoledag som videregåendeelev. Foreldre og elever er invitert til oppstart sammen. På kveldstid. Vi kjører sammen med min datters venninne og mammaen hennes, og vi er ganske så spente når vi parkerer bilen utenfor skolen og rusler mot inngangen. Jeg kjenner kriblinga i magen igjen, og jeg kikker bort på min håpefulle der hun går med forventning i blikket inn hovedinngangen. Vi rekker ikke å summe oss før vi blir møtt av seks glade ansikter som står på rad og rekke og roper «Hei! Velkommen til Inderøy»! Det er andre- og tredjeårselever som står der for å ta imot de nye. Altså oss. De ler og prater og viser vei opp trappa der det står flere elever og lærere. Glade, imøtekommende ansikter der også: «Så trivelig at du skal begynne hos oss! Hvilken klasse skal du gå i?» Vi setter oss i salen. Foreldrene for seg. Elevene klassevis. Enkelte hilser forsiktig på hverandre, noen finner kjente fjes og takker for sist. Andre sier ingen ting.

Så slås lyset av. Det blir helt stille i salen. Myke toner fra flygelet strømmer ut i rommet og på scenen settes lys på en enslig skikkelse i hvitt. Det er en av musikklærerne ved skolen. Jeg kjenner klumpen i halsen når hun begynner å synge Gabriellas sång: «Det är nu som livet är mitt… Jag vill känna att jag lever. Veta att jag räcker till».

For en start! Mammahjertet banker og tårene presser på i øyekroken. Ja! Det er dette det handler om! Jag vill känna att jag lever! Så kommer den ene etter den andre ansatte fram og presenterer seg, ønsker velkommen, informerer om skoleskyss, ungdomskafé, billig middag, hybelkurs, sosiale aktiviteter, elevråd, MOT. Alle skal føle seg inkludert og velkommen i fellesskapet. Alle skal respekteres for den de er. Her skal de skape opplevelser sammen. Her er rom for alle. Så skjer det noe. Gulvet foran scenen fylles med musikere. Piano, gitar, bass, trommer, trompeter, saksofon, sang.

Det smeller! Sir Duke! «Music is a world within itself! Can’t you feel it all over?». Jo visst føler vi det! Det er fullt trøkk. Rommet er fylt av energi! Inn på scenen strømmer 50 lærere. De lager show! De danser! De har hatter! De har bukseseler! De ler! De byr på seg selv! Noen av dem er profesjonelle dansere, de fleste ikke. Men de danser! Og de har det gøy! Foreldrene applauderer og elevene kikker på med store øyne. Og jeg er glad. Jeg har blitt berørt. For en velkomst! For en start på skoleåret!

I to timer var vi på Inderøy Videregående Skole den kvelden. Det første møtet med den nye skolen ble en opplevelse. En god opplevelse. For både mor og datter. Elever og lærere viste i praksis det de sa de ønsket elevene skulle få oppleve som elev ved skolen deres: Her skal vi skape opplevelser og samhold gjennom musikk, dans og drama. Her kan du kan være deg selv i et inkluderende fellesskap. Her er du velkommen. Her skal vi bygge noe fint sammen. Her kan du känna att du lever!

Etter seansen på skolen ble førsteklasseelevene invitert på «bli kjent-kveld» arrangert av andre- og tredjeklassingene, og jeg og den andre mammaen kjørte hjem fra Inderøy uten døtrene våre. Vi var ganske stille i bilen på tur heim. Rørt og takknemlig over en kveld vi vil huske. Første skoledag på videregående. En av mange merkedager i livet. Denne merkedagen ble spesiell.

Takk til alle elever og ansatte ved Inderøy Videregående Skole som gjorde starten på skoleåret for dattera mi og de andre elevene til en god opplevelse. Det betyr så mye! Jeg håper alle barn og unge har fått en like god start på skoleåret på hvert sitt vis. Lykke til alle elever og lærere, både på Inderøy og i alle andre kommuner og skoler rundt omkring. Vær rause mot hverandre! Skap gode møter og opplevelser!

Utpå kvelden ringer dattera mi og skal hjem. Jeg hører på stemmen hennes at hun har stjerner i øynene: «Mamma, æ vil fløtt te Inderøya! På hybel! Herre e så bra, det! Det e itj nå å diskuter!». Og jeg kjenner at kriblinga i magen har gått over.

Kommentarer til denne saken