Gå til sidens hovedinnhold

Forsyningslinjene kan og vil proppes igjen. Vi kan ikke bli overrasket over dette.

Økonomisk optimalisering og beredskap - en oppskrift på overraskelse.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter å ha stått bom fast i Suezkanalen i en uke, har det gigantiske containerskipet Ever Given endelig fått vann under kjølen og en av verdens viktigste ferdselsårer for varetransport er igjen åpen. At et skip går på grunn er i og for seg ikke noe uvanlig, men at et skip går på grunn i Suezkanalen er noe helt annet. Varene som fraktes gjennom kanalen utgjør om lag ti prosent av verdenshandelen. Da sier det seg selv at en ukes trafikkork i dette området skaper store konsekvenser for forsyningskjeder verden over, og oljeprisen har gått opp og ned i takt med nyhetene som kommer fra skadestedet.

Dette forteller oss noe vi allerede visste, nemlig at verdenshandelen er et intrikat og sårbart system hvor varer produseres etter det såkalte just-in-time-prinsippet: Det er økonomisk effektivt å unngå egne varelagre og heller produsere og transportere varer ut fra gjeldende etterspørsel.

Denne filosofien er et viktig element i økonomisk optimalisering. Det som er det «optimale» i denne sammenhengen er at inntektene kan maksimeres mens kostnadene med å ha lagre og risikoen for å brenne inne med varer ingen vil ha, minimeres. Dette er en helt standard måte å effektivisere økonomiske virksomhet på som fungerer utmerket når alt går som planlagt og forutsatt.

Det er imidlertid to problemer med denne filosofien. Det ene er at det ikke alltid er slik at ting går på skinner, slik trafikkorken i Suezkanalen illustrerer. En ukes stenging av kanalen skaper forsinkelser gjennom at skipsfarten må ta den 9600 km lange omveien rundt Afrika, men det lar seg løse. Det finnes tross alt en omvei, om enn mindre optimal enn den korteste ruten.

Det andre problemet er verre, og det oppstår når optimaliseringslogikken anvendes på områder der den ikke hører hjemme. De siste tiårene har en slik tenkning gjort seg gjeldende også i samfunnskritiske sektorer der gevinsten med økt effektivitet ikke samsvarer med den nedsiden et sammenbrudd kan utgjøre. Samfunnsmessig beredskap og tåleevnen mot kriser er ett slikt område der optimalisering overhodet ikke er det optimale.

Koronapandemien har avslørt mangler på kritisk kapasitet, blant annet knyttet til smittevernutstyr, intensivplasser og kompetent personell. Hvorfor er det slik? Det har å gjøre med en variant av den samme optimaliseringslogikken. I beregninger av hva som skal regnes som tilstrekkelig kapasitet vil det mest kostnadseffektive nivået ligge nær den kapasiteten man «vanligvis» har behov for, ikke den kapasiteten man trenger for å håndtere mer ekstreme situasjoner som en pandemi. For en som optimaliserer driften, og følger måltall og insentivordninger som innretter en mot dette, er en tom intensivseng, ekstra arealer i byggene, en sykepleier mer enn strengt tatt nødvendig, medisiner eller munnbind på lager bortkastet. Det er sløsing.

Om mangelen på intensivplasser uttalte tidligere seksjonsoverlege ved intensivavdelingen ved Ahus, Vibecke Sørensen, følgende i DN 28. mars om situasjonen ved sykehuset: «Det er trist og beklagelig å se at det skal så lite til før kapasiteten sprenges». Dette er et viktig utsagn om helseberedskapen i et land som så langt har vært blant verdens minst rammede i pandemien. Vi mistenker at det også er et utsagn som kunne kommet fra andre samfunnskritiske sektorer: Kritiske infrastrukturer, som strømnettet, drives mer effektivt, og utnyttes dermed nærmere tåleevnen. Kritiske samfunnsfunksjoner er ofte tynt bemannet, og forsyninger av mat og medisiner hviler tungt på verdens forsyningskjeder.

Det er et paradoks at det alle innføringsbøker om sikkerhet og beredskap trekker frem viktigheten av å forberede seg på det uforutsette gjennom å bygge redundans og reservekapasitet. I beredskapsverdenen er bygging av reservekapasitet et kjerneprinsipp i positiv forstand. I optimaliseringsfilosofien er det omvendt – reservekapasitet er et ord som stinker av ineffektivitet og organisatorisk avfall som ikke skaper verdier. Like fullt har optimaliseringsfilosofien erobret også beredskapsverdenen. Her er fleksibilitet nøkkelordet. For å unngå å få for mange hender i sving, for mange fast ansatte, lener man seg gjerne på innleid personell for å fylle de siste vaktene. I god just-in-time-ånd er idealet å ikke investere for tungt i ting man i normalsituasjonen ikke har bruk for – dette er ressurser man heller søker å skaffe seg når man trenger dem.

Det hadde vært fantastisk om dette var mulig, men i situasjoner hvor hele verden trenger munnbind på samme tid, og hvor det tar årevis å bygge opp intensivplasser bemannet med tilstrekkelig antall kompetente fagpersoner, så er det rett og slett ikke en farbar vei. Det er en strategi som forutsetter at det til enhver tid finnes noen å kjøpe, leie eller låne ressurser fra og at det ikke er noe problem å frakte ressursene fra der de ikke trengs, til dit de trengs. Denne antakelsen, som høres fantastisk ut i et optimaliseringsperspektiv, er ofte feil og noen ganger farlig.

Det er økonomisk effektivt å optimalisere disse systemene, men i denne logikken og i målstyringssystemene som understøtter den, fanges ikke kostnadene av et eventuelt sammenbrudd. Alt for ofte aksepterer vi at katastrofen eller unntakshendelsen er så spesiell at vi «frikjenner» dem som ikke har tatt inn dette leddet i regnestykket. Det er et ledd med stor usikkerhet men stor konsekvens, men vi vet at slike ting skjer. En pandemi var forventet, et skip kan gå på grunn i Suezkanalen, flom og uvær, solstormer, askeskyer, hacking og terror kan skje. Forsyningslinjene kan og vil proppes igjen. Vi kan ikke bli overrasket over dette.

Derfor er det på tide å rette et kritisk blikk mot måten vi som nasjon tenker rundt beredskap, hvilke modeller vi legger til grunn for å dimensjonere hva som regnes for å være tilstrekkelige ressurser, og hvilke antakelser disse modellene bygger på. Vi kan vi ikke fortsette å dimensjonere beredskap og driften av samfunnskritiske funksjoner ut fra at det alltid er flatt hav og solskinn, og at en ulykke alltid kommer alene. Den økonomiske optimaliseringslogikken gjør at vi organiserer kritiske tjenester på en måte som gjør at det skal altfor lite til før kapasiteten sprenges.

Dette er ikke ment som et naivt argument om at det må brukes mer penger på alt som er bra. Det handler om et spark mot det vi kan kalle «økonomismen» – en doktrine der økonomiske optimaliseringsmodeller får forrang på områder der de ikke hører hjemme. Noen funksjoner i samfunnet er så viktige, et sammenbrudd har så store konsekvenser, at vi rett og slett må tåle at de ikke går for full maskin og gir maksimal uttelling for hver investert krone.

Kommentarer til denne saken