Fortettingsbingo

Martin Høgh Olsen, lektor ved fakultet for arkitektur og design, NTNU

Martin Høgh Olsen, lektor ved fakultet for arkitektur og design, NTNU Foto:

Av

Tiden for denne typen blundere er over. Byen feiler miserabelt for hver gang det gjentas.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Først en erkjennelse. Midtbyen innenfor elveslyngen utgjør omtrent 3 promille av Trondheim kommune i areal. En knapp km² av rik tusenårig historie, og et flettverk av antikvariske bygninger, gater og byrom. Ikke minst kjennetegnet av den lave trehusbyen og Cicignons barokke byplan. Men det er små forhold, og vi må slutte å tenke på dette som et egnet sted for kompromisser. Det er ikke Midtbyen som skal ta unna Trondheims befolkningsvekst. En håndfull nye boliger i bakgårder og på tak er kjærkomment for et fåtall, men bidrar ikke til den fortettingen det argumenteres med fra utbyggerne. Og Midtbyplanen må heller ikke kunne lempes på med det som alibi.

Ha i minne byutviklingen vi står overfor. Det planlegges mer enn 500 leiligheter på det nye Stasjonssenteret. Flere tusen skal bo på Nyhavna, og så baller det på seg derfra og mot øst. Reina, Jarlheimsletta, Øvre Nyhavna, via Lilleby mot Leangen Senterområde, Louiselyst og Leangen. Sorgenfri, Tempe, Valøya og Sluppen peker mot sør. Alt dette blir å anse som sentrumsnært, og vil knyttes opp mot Midtbyen via gang-, sykkelfelt, broer og kollektivtransport på en måte som vil gi Trondheim en helt ny dynamikk. Vår definisjon av sentrum vil om få år se ganske annerledes ut.

Det er ikke 5+1 inntrukket etg. i Thomas Angells/Nordre Gate som bekymrer meg. Isolert sett kan dette se vettugt ut. Men vi må forvente presedens, som gjør 6-8 etasjer fristende i neste runde. 10 etasjer deretter. Det kommer til et punkt hvor det lave bymiljøet blir fremmed i sitt eget skinn. Nå er Trondheim delvis et bevis på at en god variasjon i høyde og karakter kan fungere, men uten respekt og følsomhet er kakofonien bare et steinkast unna. I Midtbyen har Nordvestre kvadrant fått unngjelde særlig brutalt. Her står Prinsensgate 61 (påbygg 2005), som teleportert fra en forsømt forstad midt i det historiske. Imens Prinsensgate 49 (2003) nølende tar opp i seg omkringliggende grammatikk, men ender som en introvert og ukomfortabel kjempe.

Tiden for denne typen blundere er over. Byen feiler miserabelt for hver gang det gjentas. Jeg vil aldri bli noen fortaler for et musealt sentrum, men idet vi innser hvor uvurderlig og liten Midtbyen er, blir det innlysende at et hvert nytt tilskudd må stille seg ærbødig side om side med det historiske. Og høy kvalitet må syes inn med nennsomhet. Ingen planer skal tvinges på som noe nødpreget for å komme et haltende næringsliv til unnsetning. For det monner uansett ikke. Og så - la oss bygge med skyhøye ambisjoner, og helt andre premisser for uttrykk og høyder, når vi definerer de nye sentrumsområdedene fra bunnen av. Det er opplagt at det er her vi skal sette inn kruttet på reell fortetting, og utvikle et menneskevennlig stor-sentrum, med Midtbyen som nav og identitetsbærer.

Midtbyplanen Veilederen for byform og arkitektur har vært et godt verktøy siden 1981. Når det nå utarbeides en ny sentrumsstrategi, inkludert en revidering av Midtbyplanen, er mitt håp at man tar sikte på en helt annen grad av etterlevelse, så utviklingen ikke skjener ut ved første omkamp. Samtidig håper jeg at oppmerksomheten rundt fortetting i Midtbyen kan balanseres vel så mye mot kvalitet i utforming, som høyde. Høyde er enkelt. Kvalitet er derimot krevende.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken