Høsten 1946 ble Nord-Trøndelag Krf stiftet i Meierisalen i Steinkjer. Fylkespartiets første leder var Henrik Hofset, en markant skolestyrer med brennende iver for kristenfolkets inntreden i de politiske prosessene. I boka «50 år: Nord-Trøndelag Kristelig Folkeparti 1946 – 1996» kan vi lese at Hofset i en av sine taler uttalte at:

«Noen synes at vi kristne ikke skal blande oss bort i noe så skittent og simpelt som politikk. Men kristen politikk er et ekte nybrottsarbeid som Europa trenger. På nybrottslandet finner vi store stubber, tunge steiner og vassjuk jord. Og den som skal forbedre grunnen, må gå i grøfta og ikke være redd for å få smuss på både hender og føtter».

Mens Hofsets ord for så vidt kunne vært uttalt av en engasjert Krf-er i dag, er det andre trekk ved Krf som ikke lenger er så synlige, om de eksisterer i det hele tatt. På stiftelsesmøtet i Meierisalen var Krfs landssekretær Olav Bryn. Han holdt et innlegg der han siterte Krfs daværende stortingsrepresentant (og senere utenriksminister) Erling Wikborg:

«Jeg sitter i Stortinget for å gjøre Guds vilje. Ikke mine, ikke dine, men Guds interesser er det som skal tilgodeses».

Det er ikke så lett å se for seg dagens partileder Olaug Bollestad si noe slikt. Enda fjernere blir det å se for seg Krfs fylkestopp Karin Bjørkhaug proklamere at hun sitter i fylkestinget «for å gjøre Guds vilje».

For i tråd med oppmykningen av språket fra kirkehold, har også Krf gjennomgått store endringer i flere faser. Og spesielt i fylkene der kristenfolkets posisjon over tid har blitt mest svekket, er Krf i dag nærmest som et slags humanistisk sentrumsparti å regne – med en politisk retorikk og valg av hjertesaker som ofte bare skiller seg fra SV ved at Krf vektlegger verdier og mennesker der SV gjerne peker på maktforhold og urettferdighet.

Men dette er selvsagt en forenkling. Da Øyvind Håbrekke, som var førstekandidat til Stortinget i begge trøndelagsfylker i fjor, skulle ta stilling til Krfs store veivalg i 2018 mellom å gå inn i Erna Solbergs regjering eller bytte side og søke samarbeid med Arbeiderpartiet, valgte han – til enkeltes overraskelse – å støtte den «blå» siden. Krfs veivalg den høsten var på mange måter et endelig brudd med det brede, kristendemokratiske partiet av mer tysk/europeisk støpning som var Kjell Magne Bondeviks og Valgjerd Svarstad Hauglands prosjekt. Over natten var det ikke lenger utenkelig, men naturlig, å sitte i regjering med partiets erkefiende over flere tiår: Fremskrittspartiet.

Jeg tror jeg med rimelig trygghet kan slå fast at dette veivalget har bidratt til partiets nåværende, landsomfattende og dype krise. Men den slår ulikt ut i ulike deler av Krf-Norge. Med partiets politiske innsnevring, og fornyede oppmerksomhet om konservative kampsaker som abort, har partiet nærmest utradert seg selv fra det politiske kartet i store deler av landet. Dermed er det de mest konservative kjerneområdene som står igjen alene som Krfs fremste representanter nasjonalt.

Det ville nesten vært rart om dette ikke påvirker motivasjonen blant de fylkeslagene som befinner seg i landsdelene med et mer liberalt og pragmatisk forhold til tro. Som Trøndelag. Uten sammenligning for øvrig ville det vært litt som om Rogaland Høyre skulle drevet lokalvalgkamp for et parti som på landsplan bare var representert av de mest liberalistiske delene av Oslo Høyre, eller kanskje mer treffende: Som om Trøndelag Frp bare hadde Sylvi Listhaug og Christian Tybring-Gjedde å forholde seg til på Stortinget.

Det er ganske enkelt litt vanskelig å skjønne hvordan Trøndelag Krf skal greie å snu et brutalt tung trend for partiet, når de nasjonale vindene påvirker forutsetningene for fylkespartiet i så stor grad. For å sette det hele i perspektiv: I kommunevalget i 1979 fikk Krf 9,8 prosents oppslutning på landsbasis. 1521 Krf-representanter tok sete i landets kommunestyrer. 40 år senere, i sist kommunestyrevalg, var det 411 igjen. Riktignok har mang et kommunestyre krympet siden den gang. Men tenk bare over hvor mange færre mennesker som til daglig legger ned arbeid i et parti, når det sitter igjen med en brøkdel av de folkevalgte de før hadde.

Krf har siden velmaktsdagene på 70-tallet – da partiet i samtlige valg var Norges tredje største parti (!) – sakte, men sikkert krympet. Unntaket er den liberale folkeparti-perioden under Valgjerd Svarstad Hauglands ledelse på nittitallet, da Krf gjorde sine to klart beste valg noensinne. At Haugland måtte gå av etter det som etter datidens standarder var et katastrofevalg i 2003 ( «bare» 6,9 prosent), setter det hele i perspektiv. I dag har Krf ingen realistisk mulighet til å oppnå en slik oppslutning nasjonalt på kort sikt.

Trøndelag Krf er i dag omgitt av tunge steiner og vassjuk jord, som de var høsten 1946. Men i motsetning til den gang, da et ungt parti gledet seg til å ta fatt på ryddesjauen, har dagens Krf under sterk tvil og med indre splid selv valgt sine omgivelser. Det gjør nok oppgaven aller tyngst for de fylkeslagene som heller ville søke nye muligheter med Arbeiderpartiet – som Trøndelag Krf, den klart minste koalisjonspartneren i Trøndelag fylkesting.

Men dersom de får en ny vår, er det jo ikke utenkelig at det nettopp vil skje i de delene av landet der Krf ønsker å representere mer enn de smalere velgergruppene partiet nå appellerer til – slik Krf greide med glans på nittitallet.