Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Rekk opp hånda hvis du ikke i løpet av de siste dagene har
- Fradømt Rosenborg enhver mulighet til å vinne Eliteserien.
- Fradømt Åge Hareide enhver forstand på idrett og samfunn.
Selv står jeg i grunnstilling, med hendene stramt nedover langs hvert sitt bein. Jeg har ikke mista trua på RBK, og jeg er villig til å gå i skammekroken sammen med Åge når det gjelder spørsmålet om hva idretten skal brukes til, eller la seg bruke til.
Både Åge og jeg vet hva Tommie Smith og John Carlos gjorde på seierspallen etter 200-meteren i OL i Mexico i 1968; de tok på seg hver sin svarte hanske, knyttet nevene og løftet hånda i black power-hilsen. Det fikk sannsynligvis stor positiv betydning for de svartes kamp i USA. Ære være dem!
Citius – altius – fortius – communis
Antagelig var vi begge opprørte da de norske langrennsjentene ikke fikk bruke sørgebånd i OL i Sotsji også, etter at Astrid Uhrenholdt Jacobsens bror var gått bort. Makan til mangel på empati! IOC!
Og jeg er ganske sikker på at også Åge er opprørt over ungarske myndigheters holdning til homofili.
Da den nokså samfunnsengasjerte norske forfatteren Dag Solstad en gang ble spurt om hvorvidt han mente at fotballen burde og kunne brukes politisk, svarte han nei, med følgende begrunnelse:
«Fotball er fotball».
Han forbeholdt seg dermed retten til å heie på Margaret Thatchers engelske landslag, selv om han visste at den erkekonservative fruen nok ville vite å bruke enhver fotballtriumf til fordel for sitt eget innenrikspolitiske prosjekt, som blant annet gikk ut på å underminere fagforeningene.
Pride - for et styr!
Det jeg opplever at Åge har gjort, er å prøve å være litt prinsipiell. Kan kanskje internasjonal idrett prøve å holde orden i eget hus, og blant annet legge til rette for arrangementer som kan avvikles i andre nasjoner enn de rene diktaturer? Kan idretten likevel også være en metode for dialog mellom de forskjellige nasjoner og kulturer?
Kan det være at vi for å få til det må holde litt fast i Dag Solstads tese? Hvor går i så fall grensene for hva vi likevel skal godta av politisk engasjement i idretten (for homokampen er politikk, som abort er, og retten til utdanning og ytringsfrihet og fri religionsutøvelse, og mange andre saker der det er lett for oss her hjemme å vitre hva som er rett og galt)?
Kan det være at det på noen idrettslige arenaer skal være fritt frem for politiske ytringer, for eksempel på pressekonferanser og i alle andre sammenhenger enn selve konkurransen? Kan det til og med være at noen spørsmål er så store at det må være lov å ytre seg også i forbindelse med selve konkurransen?
Mens noen dessverre er for små til å prege internasjonale arrangement. Det kan til og med gjelde for et tragisk dødsfall.
Hvis Ole Gunnar Solskjær er opprørt fordi hjembyen Kristiansund mister fødetilbudet, så kan det eventuelt være lett å forstå det, og i vår del av verden er det et stort og viktig spørsmål. Likevel vil det kanskje være litt vanskelig å skjønne i Afrika og Asia hvis Solskjær bruker en kamp på Old Trafford for å få fram sitt syn?
Med andre ord: Alle burde forstå at det ett sted må gå en grense. Den avgjøres av en slags politisk universell tyngdelov. Jeg tror definitivt at Pride akkurat nå veier tungt nok, og at Åge sånn sett bommet på timingen.
Med regnbuehatt når det passer dem
Jeg oppfatter at det var sånne ting han ville diskutere, men kom i skade for å bruke et i denne sammenheng uheldig uttrykk som «propaganda». Debatten burde ønskes velkommen, langt utover å være beskyttet av paragraf 100 i Grunnloven om ytringsfrihet.
Men i tråd med den holdningen han prøver å slå et slag for: Jeg foreslår at han først og fremst konsentrerer seg om å vinne mot Haugesund. Hvis ikke begynner den sportslige situasjonen i Rosenborg å ligne på Krise med stor K.
Hvis den varer ved, er det snart ingen som interesserer seg for Åge Hareides meninger.
Det vil være et tap for idretts- og samfunnsdebatten.