Gå til sidens hovedinnhold

Fra svart arbeid til «gig-økonomi»

Når Iselin Nybø kommenterer Investinors investering i Vaskehjelp.no og sier at «statens mål som eier er høyest mulig avkastning over tid», bør man også stille spørsmålet: På hvilke vilkår skal den svarte delen av renholdsbransjen gjøres hvit? 

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I høst har det vært flere saker knyttet til fremgangen til Vaskehjelp.no. Statlige Investinor har, sammen med andre aktører, gått inn som investor i appen. Fagbevegelsen har reagert, og A-politikere vil ha en «storrengjøring» av arbeidslivet. Iselin Nybø har også kommentert Investinors investering og sagt at det kan «bidra positivt i en bransje som er preget av mye svart arbeid».

Men hva er det egentlig snakk om? Hvorfor reagerer fagforeninger på Vaskehjelp.no, som gjør en ellers relativt svart marked hvit - er ikke dette en bra ting? For kunne å svare på slike spørsmål må vi først spørre oss hvordan arbeidet foregår, hvem det er som arbeider og hvorfor.

Vaskehjelp.no er en digital markedsplass og plattform for renholdere, der renholder og kunde sammenkobles digitalt. Renholderne er selvstendig næringsdrivende, de har det lovpålagte HMS-kortet, og både renholderen og oppdragskjøperen er forsikret gjennom Vaskehjelp.no. Den digitale plattformen brukes for å sammenkoble arbeidere med oppdragskjøpere.

Denne arbeidsformen er det som kalles gig-økonomi. Gig-økonomien (eller plattformøkonomi) er en samlebetegnelse som favner svært ulike sektorer - fra persontransport, levering av mat, renhold til internettbaserte småoppdrag innenfor eksempelvis tekstarbeid og design.

Dette er eksempler på bransjer der selvstendig næringsdrivende og midlertidighet er normalisert, som har relativt lav organisasjonsgrad og lav tariffavtaledekning. Plattformene fungerer som mellomledd mellom arbeider og kunde, og fasiliterer den økonomiske utvekslingen.

Plattformselskapenes forretningsmodell består av at arbeidet i verdikjeden deles opp i enkeltstående oppdrag. Arbeidet uføres ofte av personer som, av ulike årsaker, står ved siden eller utenfor det tradisjonelle arbeidsmarkedet (som ikke vil eller kan få arbeid). Denne gruppen er viktig for at gig-økonomien skal fungere effektivt.

Gig-økonomi er fortsatt et relativt marginalt fenomen i Norge i dag. Arbeidsformen byr likevel på utfordringer rent juridisk, og arbeiderne befinner seg i en juridisk gråsone. De er klassifisert som selvstendig næringsdrivende, selv om det ofte er snakk om arbeidsforhold der de burde vært klassifisert som arbeidstakere.

Mens arbeidsplattformene selv ofte beskriver muligheten for fleksibilitet og muligheten å styre over egen tid og eget liv, betegner kritikere flyktigheten og usikkerheten ved arbeidet. Når arbeidet formidles gjennom en app styres det av algoritmer. Algoritmene brukes som styringsmiddel og skiller seg fra tradisjonell styring ved at betingelsene og vilkårene arbeidet utføres på er innbakt i de tekniske løsningene.

Arbeidskraften som gig-økonomien er avhengig av, og som aksepterer arbeidsvilkårene, står ofte utenfor det tradisjonelle arbeidsmarkedet. En større andel av de som tilbyr sine tjenester på plattformene er folk som er på vei inn i, eller sliter med å få feste i, arbeidslivet. Gig-økonomien beskrives ofte som synonymt med fleksibilitet, men det er sjelden at det er de som utfører arbeidet som har makten over fleksibiliteten.

Første fase av covid-19-pandemien viste at gig-økonomien er et bredt fenomen. Etterspørselen av tjenester i private hjem falt, mens etterspørselen av leveringstjenester økte og eksemplifiserer den utsatthet mange av de som arbeider i gig-økonomien må akseptere. Som gig-arbeidere var de uten samme økonomiske rettighetene som tradisjonelt ansatte hadde i begynnelsen av pandemien, samtidig som de utsatte seg for smitte ved å sørge for å bringe mat til «hjemmekontoristene».

Arbeidsmarkedet er ikke statisk og formes kontinuerlig av arbeidsmarkedets parter. I fjor streiket Foodora-syklistene i Norge i over en måned for å få en tariffavtale. I år forhandlet de seg til ansiennitetsstige som betyr en ekstra krone per time for hvert år som sammenhengende ansatt (maksimalt fem kroner i tillegg per time) og en sats til dekning av klær, sykkel og arbeidsutstyr.

En næring der nye aktører får mulighet å etablere seg, er drosjenæringen. Nye drosjeregler gir Uber (en transportplattform som sammenkobler førere og kunder) en ny mulighet til å etablere seg der det tidligere drosjeløyvekravet har gjort det umulig.

I samfunnsforskningen benevnes ofte arbeidsformer preget av usikkerhet og instabilitet, der arbeidstakeren bærer risikoen, som prekært arbeid. I seg selv trenger ikke gig-økonomi, som arbeidsform, å være prekært, men formen stiller nye spørsmål ved hva som skal regnes som arbeid, hvor grensen mellom arbeid, hjem og fritid ligger og hvilke betingelser arbeidet gjøres på, og setter nye krav på velferdsstatens sikkerhetsnett.

Når Iselin Nybø kommenterer Investinors investering i Vaskehjelp.no og sier at «statens mål som eier er høyest mulig avkastning over tid», bør man også stille spørsmålet: På hvilke vilkår skal den svarte delen av renholdsbransjen gjøres hvit?

Kommentarer til denne saken