«Det er en nasjonal utfordring å rekruttere til lærerutdanningene» var konklusjonen etter årets studieopptak. Færre ønsker å bli lærere, flere slutter i yrket. Og vi undrer oss over hvorfor lærerne fortsatt streiker.

Reaksjonene på lærerstreiken viser hvor viktig det er at lærerne fortsetter streiken. Foreldre som er bekymra for at ungene deres snur døgnet, kjeder seg, eller bruker for mye tid på gaming. Andre som løfter fram bekymringer om at streiken påvirker unges psykiske helse. De får ikke sett vennene sine, de mister viktig undervisning og for mange forsvinner de trygge rammene i hverdagen. Dette er reelle og viktige – enkelte definitivt viktigere enn andre – problemstillinger. Men felles for alle disse problemstillingene er at det ikke er lærernes ansvar.

Det er ikke lærernes ansvar at 15-åringer legger seg før midnatt. Det er ikke lærernes ansvar at barn og unge sitter klistra foran en dataskjerm. Likevel er det streikende lærerne ansvaret legges på. Foreldres ansvarsfraskrivelse er til å ta og føle på, og ansvaret for oppdragelse av egne barn legges over på lærernes overbelastede skuldre.

Det er heller ikke lærerne som har ansvar for norske barns psykiske helse. Selv om enkelte uttalelser får de til å virke slik.

Lærere i den norske skolen fungerer ikke bare som lærere. Det skriver lektor Karianne Nyborg Johansen i en kronikk. En lærer må – i tillegg til å være lærer – fungere som psykolog, familieterapeut, barnevern, politi, lege og miljøarbeider. Hun ble ikke «orientert om dette grenseløse ansvaret» da hun tok lærerutdanning.

Johansens uttalelser er ikke unike. Det er en gjenganger hos mange lærere – tiden som lærer strekker ikke til i løpet av undervisningsdagen. Det faktiske ansvaret strekker seg langt utover arbeidsbeskrivelsen.

Og likevel klør vi oss i hodet over at ikke flere tar lærerutdanning. Vi forstår ikke hvorfor mange velger å slutte som lærere. Eller hvorfor lærerne krever høyere lønn.

Rekrutteringsutfordringer i læreryrket har lenge vært et tema i det offentlige ordskiftet. Kunnskapsdepartementet har blant annet gitt 16 millioner i prosjektmidler til Høgskulen på Vestlandet med mål om å «styrke rekruttering til lærerutdanning og til positiv omtale av læreryrket».

«Aller helst vil vi stå i klasserommet» står det på Utdanningsforbundet sine nettsider. Det er jo ikke det å være lærer som er utfordringen. Problemet er at læreryrket innebærer så mye mer ansvar utover selve undervisningen. Da hjelper det lite å skrike høyt om at lærere må bli «flinkere til å framsnakke yrket sitt». Selvfølgelig er det ikke alt som er like gøy på en arbeidsplass, og det positive må framsnakkes. Men det er ikke tilstrekkelig når det er så mange misfornøyde lærere. Framsnakking er ikke nok.

Framsnakking vil ikke på magisk vis løse alle utfordringene lærerne løfter fram i sin jobbhverdag eller løse rekrutteringsproblemene i den norske skolen. Det hjelper ikke å bruke «lærere har så lang sommerferie»-salgspitchen for å rekruttere kvalifiserte lærere. Dersom argumentet om lang sommerferie er så godt som mange åpenbart tenker det er, burde ikke flere bli værende i yrket? Burde ikke flere velge lærerutdanningen? Hvorfor er det store rekrutteringsutfordringer for lærere dersom de har så gode betingelser – «de har jo eviglang sommerferie for guds skyld» – som mange skal ha det til?

Lærerstreiken handler om mye mer enn bare lønn. Det handler om en yrkesgruppe som skriker etter å bli hørt, respektert og tatt på alvor. Er det noe denne lærerstreiken virkelig har vist oss, er det at vi som storsamfunn ikke bryr oss nok om barn, unge eller lærere til å forstå hvor viktig det er at vi har kvalifiserte lærere som ønsker å bli værende i yrket.

Det må satses på å rekruttere og beholde lærerne – med sterkere midler enn «framsnakking». Dersom vi virkelig ønsker å satse på elevene og framtidens skole, så har lærerne helt rett: det satses på lærerne – som slipper ansvaret med å være psykologer, terapeuter, barnevern, politi, leger og miljøarbeidere.