Det er noe bemerkelsesverdig som skjer når det første av fire lys tennes – for i samme øyeblikk er det som om sansene mine skjerpes. Jeg legger ekstra godt merke til lukter jeg ellers knapt enser og lytter mer oppmerksomt til vind og hagl som treffer vindusruta. Jeg fyrer med ved for å gi kroppen en kontrast til den bitende vinterkulda (og ikke minst fordi jeg liker synet av levende flammer bak peisglasset). En slik forsterket tilstedeværelse gjør det mulig å identifisere og verdsette lykken når den streifer innom i små glimt, og den evnen har vi godt av å trene opp.

Denne tilstedeværelsen, som gjør oss i stand til å kjenne på alt som er godt, vil imidlertid også kunne tvinge fram ubehag og forsterke følelser eller minner vi betegner som vanskelige å leve med. Dette har vi imidlertid også godt av å øve på, for det som utfordrer oss er like fullt en del av livsreisen vår – og ingen av oss er uansett født med en garanti om å bli forskånet fra alt ubehag. Heldigvis. Sårbarheten og Risikoen er to følgesvenner vi er dømt til å gå hånd-i-hånd med, derfor kan vi like gjerne innstille oss på forsoning heller enn å legge dem for hat. Det kan nemlig synes som om tilstedeværelsen deres blir mer og mer intens i takt med våre stadig sterkere visjoner om å eliminere dem fullstendig.

I mars 2020 ble livet som kjent preget av omveltning. Ingen forble uberørt. Rent samfunnsstrukturelt var (og er) konsekvensene av nedstengning og restriksjoner såpass harde at det vil ta lang tid før vi får samlet oss. Dessverre også i bokstavelig forstand. De fleste av oss søker naturlig en form for fellesskap når tilværelsen blir tøff å håndtere, og nå har vi blitt fratatt det som for mange er den beste medisinen mot fortvilelse og ensomhet: Muligheten til å møtes, klemme, være nær.

Uten å påberope meg noen ekspertise når det gjelder effektiviteten av de tiltakene som er iverksatt, tør jeg likevel anta at langtidskonsekvensene på individnivå kan være, og fortsatt bli, større og mer alvorlig enn vi evner å ta innover oss for øyeblikket. At jula maner til ettertanke og medmenneskelighet er ingen nyhet – men i år kjennes det viktigere enn noen gang å adressere en slags universell kjærlighet til hver og en der ute.

Jeg kan bli litt uvel av å høre den velmente oppfordringen «tenk positivt – det går over!» i perioder jeg føler at livet bare består av dritt, mørke og tunge tak. Ja da, jeg vet det går over, men akkurat NÅ er det vanskelig å være til.

Jeg har omsider erfart at det å bli stående i dette nå-et og ta inn hvordan det føles, faktisk kan gjøre prosessen med «å komme seg videre» både kortere og lettere å forholde seg til. Sårbarheten og Risikoen slipper å kjempe for å få oppmerksomheten min: De vet at jeg anerkjenner dem. Jeg velger med andre ord å akseptere det faktum at jeg opplever noe som tungt eller vanskelig, framfor å fornekte eller forbanne det. Å akseptere er ikke det samme som «å grave seg ned» og forbli der, men å utvise selvmedfølelse overfor egne opplevde vanskeligheter. Dette er nemlig egenkjærlighet i praksis: Å tillate seg å kjenne ordentlig etter og akseptere reaksjonene som kommer.

Ut av en bunnsolid egenkjærlighet vokser dessuten evnen til å yte kjærlighet overfor omgivelsene, og er det noe denne jorda og vi som bor på den trenger nå, så er det nettopp det: At du blir klar over hvor stor betydning det har at akkurat du lever her, akkurat nå. Om du noen gang har tenkt på å gi frivillig slipp på livet, fordi det oftere har føltes som en forbannelse enn en gave, skal du vite at jeg er dypt takknemlig for at du ennå er her. Kanskje er du en av få som finner noen som helst mening i å lese hele dette innlegget? Tenk så fint for meg at arbeidet mitt ikke var forgjeves. Takk.

Som et alternativ til utsagnet «tenk positivt», vil jeg oppmuntre til å praktisere takknemlighet. I flere år har jeg servert den samme refleksjonen til julemiddagen hjemme hos mamma og pappa: «Tenk så heldige vi er som fortsatt er samlet og ikke mangler noen rundt bordet». Jeg vet det kommer en dag jeg må endre ordlyden i denne refleksjonen og skrive den i preteritum, og den tanken får det til å stikke i hjertet mitt hver gang den dukker opp. Likevel inviterer jeg den inn. Hvert år. Den har sin faste plass mellom Sårbarheten og Risikoen. Jeg inviterer dem ikke fordi jeg vil meg selv vondt, men fordi jeg vil øve meg på å tåle det som er sant og virkelig. Jula utfordrer meg, og bra er det – for hadde jeg aldri møtt ubehag, ville jeg heller aldri gjenkjent lykke.

Lag ei god jul og et godt nytt år!