I innlegget til Levangers byantikvar publisert i Trønderdebatt 2. januar, kan en lese om Levanger som et inkluderende, attraktivt og bærekraftig sentrum.

Jeg er enig med Tove Nordgaard. Levanger bysentrum er unik, det har kvaliteter som berører både den som bor her, og tilreisende som får oppleve Trehusbyen. Jeg unnlater ikke å vise dette frem når jeg får besøk. Det er vel verdt å ta vare på, uten at jeg ønsker å bruke ordet «fredet» som ikke bestandig klinger like godt i ørene på alle brukere.

Les også

Bakgårdsfestivalen i Trehusbyen Levanger – en ressurs for sosial bærekraft.

I sommer «syklet» jeg med rullestolen flere ganger fra Skogn til Levanger sentrum – og turstien forbi Eidsbotn, langs Sundet og mot havna er en flott opplevelse.

Da vi kom hit for over 40 år siden gikk E6 gjennom Kirkegata. Det føles som den fortsatt gjør det, så den holder jeg meg langt unna.

For 2-3 år siden etterlyste vi en plan for tilgjengelighet i Levanger bysentrum. Det er mulig den finnes, men jeg ser ikke synlige resultater. Det finnes mange planer, med gode intensjoner – men dersom de havner i en skuff, som mange gjør, er de ubrukelige. En plan må også inneholde en konkret tidsplan for gjennomføring – og krav, samt økonomi.

Byantikvaren nevner FNs bærekraftmål. Mål nummer 11 handler om bærekraftige byer og bysamfunn – og der heter det at «dette handler om å gjøre byene miljøvennlige og til et godt sted å være for innbyggerne. Ikke minst gjelder dette utsatte grupper som mennesker med nedsatt funksjonsevne. Ingen skal utelates, og da er universell utforming av byene avgjørende».

Byantikvaren nevner også Barcelona – den ble universelt utformet i forbindelse med OL og Paralympics som ble arrangert der for noen år siden. Uten at jeg har vært der, har jeg hørt mange som har skrytt av byen. Jeg tenker at når store Barcelona får det til, så må også Levanger kunne realisere et universelt utformet sentrum.

Backlund Hotell tok affære for noen år siden. I et samarbeid mellom Norlandia, Levanger kommune og oss i Norges Handikapforbund fikk vi til et flott inngangsparti som Trehusbyen kunne godkjenne.

Men det koster.

Og det er utfordringen – for gårdeiere og leietakere. Når Oskars får beskjed om å rive påbegynte rampe, når jeg må vagle meg oppover løse skinner til frisøren eller ikke kan drikke kaffe på Kirkens Bymisjon – så er det de dyre kravene som stilles i et fredet bysentrum som er mye av årsaken, og viljen til å gjøre noe med det. Få har de samme økonomiske muskler som Norlandia til å gjøre dette.

I vår moderne tid velger stadig flere å kjøpe leilighet og bli gamle nær eller i sentrum. Det gir også en utfordring – å bli gammel innebærer etter hvert også å bli «dårligere til beins». Enda en brukergruppe som behøver et universelt utformet sentrum.

Jeg har derfor både en oppfordring og en utfordring. Ikke bare la arkitektstudentene komme til Trehusbyen for å rope hvor flott den er, gi de et oppdrag med universell utforming. Og lag en plan som inneholder både økonomi og tidshorisont.

Så enkelt – og så vanskelig. Når Barcelona greide, kan vi også greie det!