Til stadighet, forferdelig nok, ser vi eksempler i media på mennesker som ikke får leve sine liv i frihet på grunn av for få timer med brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Mange mennesker med nedsatt funksjonsevne føler de lever sine liv i en evig lockdown. I fraværet av tilstrekkelige innvilgede BPA-timer fra kommunen sliter brukerne med å komme seg ut i på aktiviteter som kan stimulere deres psykiske og fysisk helse.

Mitt hovedbudskap med dette innlegget er følgende: Kommunens saksbehandlere må se verdien av å innvilge tilstrekkelige timer med BPA til de som søker om det. Utgangspunktet kan ikke være at man «risikerer» å innvilge for mange timer, ei heller at de som søker oppgir et betydelig større timeantall enn hva de har behov for. En slik tankegang tar nemlig utgangspunkt i at de som søker BPA-timer er grådige, utspekulert og kyniske mennesker som skal utnytte en ordning.

Vi må ha mer fokus på alle de fordelene som kan medfølge en mer raus tildeling av BPA-timer for brukerne. Som allerede påpekt vil de kunne komme mer ut på sosiale aktiviteter som har positiv innvirkning på helsen. Det vil bli lettere for brukerne å studere det de måtte ønske, for så å komme ut i arbeid. Jeg tenker umiddelbart at det faktisk vil lønne seg, altså også samfunnsøkonomisk, å tildele brukerne flere BPA-timer enn hva praksis er i dag.

For hva er praksis i dag? Jo, brukerne får som den store hovedregel innvilget en særdeles beskjeden mengde av BPA-timer sett opp imot det de faktisk søker om. I omkring 40 prosent av klagesakene som går til Statsforvalteren, blir de kommunale vedtakene endret. Hva forteller dette oss? I fravær av klare retningslinjer som kan sikre en lik praksis både innad og på tvers av kommunene, vil brukernes liv bære preg av minimal forutberegnelighet. Dersom du ikke kan forutberegne ditt liv, vil også det å planlegge langsiktig være utfordrende. Stabiliteten vil mangle. Å ha en stabilitet i livet, og ikke bare leve etter vedtak og tidsfrister, er et menneskelig behov som enhver samfunnsborger har.

Trondheim kommune skal etter planen nedskalere og kutte i BPA-ordningen. Ordningen skal gjøre sitt inntog i hjemmetjenesten. Kjenn litt på den prioriteringen og det budskapet som kommer med den. Det er i hjemmet brukerne skal få hjelp, siden deres rett til å ha forsamlingsfrihet ute blant folk ikke er særlig viktig? Et annet viktig poeng i denne konteksten er at hjemmepleien allerede er sprengt hva angår kapasitet og ressurser. De, som mange flere, er ofre for en effektiviseringstankegang som har forlatt kvalitet og et verdig menneskesyn, og heller fokuserer på bunnlinjen.

Partiet Sentrum ser på muligheter til å gjøre BPA-ordningen til en statlig refusjonsordning. På denne måten vil ikke den kommunale pengesekken måtte knipes igjen ovenfor BPA-ordningen som den gjør i dag. Det vil også resultere i en mer lik praksis på tvers av kommunene. I dag opplever altfor mange å få innvilget en brøkdel av sine opprinnelige BPA-timer ved flytting til en annen kommune. Partiet Sentrum ønsker også å innføre BPA i barnehager og barneskoler.

Avslutningsvis ønsker jeg å påpeke det selvfølgelige: ord betyr noe. I offentlige dokumenter karakteriseres BPA-brukerne som «ressurskrevende borgere». En slik omtale er det samme som byrdefull og kostnadskrevende. Å benytte slike ord i dokumenter påvirker selvfølelsen og selvtilliten til de som er helt avhengig av BPA- timer for å nyte et snev av samme frihet som mange av oss andre.