Fri oss fra PR-byråene og deres selvhøytidelige sprøyt

Snorre Valen, politisk redaktør i Nidaros

Snorre Valen, politisk redaktør i Nidaros Foto:

Av

Ikke hør på byråene som lever av å få deg til å tro at du ikke er verdt å lytte til.

DEL

KommentarDet er én ting som er godt med å ikke lenger være politiker: Å slippe å ha noe med PR-byråer å gjøre. Det er en befrielse å slippe å bli oppringt av et overbetalt PR-byrå som «ringer på vegne av en kunde og lurer på om vi kunne ta en prat?».

Arendalsuka

Og det er som å bli født på ny å vite at jeg aldri mer er nødt til å danse etter PR-byråenes pipe under Arendalsuka - stedet der politisk engasjement reiser for å dø.

Vent litt, tenker du kanskje nå. Er ikke Arendalsuka tvert i mot hele sivilsamfunnets festuke? Der lag og foreninger kan møtes, diskutere, feire folkestyret og møte folkevalgte?

Ja, det er dét bildet de selger deg, luringene i kommunikasjonsbransjen. I virkeligheten er Arendalsuka den mest vulgære versjonen av kommunikasjonsbransjens forretningsmodell innen politikk: Å framstille tilgang til politikere som umulig, for så å ta fett betalt for å hjelpe deg å gjøre noe med det.

Arendalsukas nytteverdi for demokratiet og grasrota i Norge er dermed omtrent like betydelig som Burger Kings bidrag til folkehelsa. Under Arendalsuka dominerer svære selskap de fleste flater og i samvirke med kommunikasjonsbyråene, mens frivilligheten må slåss om restene samtidig som de læres opp til å være takknemlige for å få et femminutt med en politiker. At halve Stortinget trasker rundt i Arendal midt i valgkampen, mens de burde vært tilgjengelige for valgkretsen sin, er tragisk. Det er en fryd å slippe å reise dit igjen.

Falsk oppriktighet

Kommunikasjonsbyråer opererer ofte i en verden der språket vårt slutter å være språket vårt, og blir til et verktøy som kan pakkes inn, subtilt justeres, og selges.

Og en sjelden gang blir akkurat dét ekstra synlig: Som nå, når en rekke ansatte i PR-byrået Geelmuyden Kiese har «kuppet» byråets Facebook-konto for å gjøre «opprør» mot sin egen sjef Hans Geelmuyden, etter han liret av seg sørgelig gammeldagse og stereotypiske fraser om innvandrere i norsk arbeidsliv.

Dette «opprøret» illustrerer svært mye av det som er galt med kommunikasjonsbransjen: Et justert, vridd, testet og polert budskap framstilles som om det er ekte og umiddelbart. Å lese det er litt som å se et dataanimert ansikt som bare nesten er troverdig. Det er ment å være vakkert, men blir ubehagelig. Det er ment å se oppriktig ut, men blir åleglatt.

Løgnen om demokratiet vårt

Men det verste er at bransjen lever av å framstille demokratiet som så utilgjengelig, mystisk og vanskelig at du må betale gigasummer for å bli hørt. Arendalsuka er for eksempel bygd opp på illusjonen av at du være der for å bli hørt. Som om demokratiet ikke fungerer ellers.

Og det er en rein løgn. Norske politikere er mye lettere tilgjengelig enn de byråene der lever av å gi inntrykk av. På nettsidene til de fleste byråer står det hvor vanskelig det er å finne fram i politikken. De hevde det, for å ha et produkt å selge.

Om du trenger å bli hørt: Ring Stortinget. Eller et parti. Krev å få snakke med en representant. Vær litt tålmodig, så kan jeg garantere at du slipper til. Mange, mange flere burde gjort det. Ikke hør på byråene som lever av å få deg til å tro at du ikke er verdt å lytte til.

Jeg lover at ovennevnte råd - selv om det er gratis - er ca. ti ganger mer verdt enn å få GK til å pakke inn budskapet og ringe politikeren for deg. For i likhet med «opprøret» deres på Facebook - og i motsetning til et ekte, oppriktig budskap - er ikke det de leverer ekte.

I en jungel av stemmer er det vanskelig å bli hørt

På nettsidene til First House finner en denne beskrivelsen av byråets tjenester innen politisk påvirkning:

«Ledere i fremgangsrike virksomheter forsikrer seg om at de har innsikt i politikkens vesen og prosesser, og i forvaltningens virkemåte. De vet hvordan de skal fremme et budskap for å få gjennomslag og hva som skal til for å påvirke en politisk prosess».

Men du trenger ikke betale ansatte i First House for å lære hvordan politiske prosesser fungerer. Stortingsadministrasjonen svarer deg gladelig på spørsmål om alt dette om du lurer på noe. Og om du leder en bedrift, vil du i ni av ti tilfeller kunne få større innsikter av å ringe et departement og be om hjelp og oversikt i en saksgang, enn om du hyrer et byrå.

Byrået Kruse Larsen følger opp med en til forveksling lik framstilling:

«Samfunnet blir stadig mer komplisert og uoversiktlig. Politikere blir stadig vanskeligere å nå frem til. Lover, regler, reguleringer og tolkninger får stadig større konsekvenser for innbyggere, næringsdrivende og organisasjoner.

Kunnskap er makt. Våre rådgivere kommer selv fra politikken, mediene og kommunikasjonsfaget. De har drevet prosesser, fattet beslutninger, bygget omdømmer, stått i kriser og håndtert medier. Det er denne kunnskapen, kompetansen og erfaringen vi tilbyr våre kunder, slik at de kan bruke sin demokratiske rett til å påvirke beslutninger som er viktige for dem».

Dette er selvhøytidelig sprøyt. Du trenger ikke betale Kruse Larsen penger for å være i stand til å «utøve din demokratiske rett». Det er det vi har lag, foreninger og organisasjoner til. Sivilsamfunnet trenger ikke en formidlingstjeneste.

Og så er det Geelmuyden Kieses nettsider da, byrået med de frittenkende, opprørske ansatte:

«I en jungel av stemmer er det vanskelig å bli hørt av de rette menneskene til rett tid. Offentlig forvaltning og myndigheter har komplekse beslutningsstrukturer og saksprosesser, og kjennskap til og innsikt i hvordan disse prosessene fungerer er avgjørende for å vinne frem med sitt budskap. Med bred sammensatt politisk erfaring og kompetanse bistår vi våre kunder i prosessen for medvirkning i samfunnet».

I en blindtest ville du ikke kunne skille disse tre byråene som alle tilbyr unik innsikt fra hverandre - og det er av en grunn.

Løgnen har en pris

Grunnen er at myten om den ugjennomtrengelige politikken må hamres inn, så disse byråene kan selge deg tjenester. Men det er ikke uten kostnader for alle oss andre.

For hva skjer om folk flest får høre om og om igjen at det ikke er vits i å prøve, med mindre du betaler? Hva skjer når de som formidler dette budskapet om og om igjen, er tidligere politikere som nå lever av tilliten de før ble gitt som folkevalgte?

Den politiske utviklingen globalt akkurat nå forteller oss en hel del om hva som skjer om for mange skor seg på å bygge ned tilliten til de demokratiske institusjonene vi alle er en del av. I sin jakt etter profitt på folks usikkerhet i møte med politiske institusjoner, bidrar PR-bransjen til å svekke nettopp folks tilgang til disse institusjonene. Det bør disse ekspertene på politikk og samfunn kanskje tenke litt over.

«I en jungel av stemmer er det vanskelig å bli hørt av de rette menneskene til rett tid».

Snakk om selvoppfyllende profeti, når eteren forstyrres av tekst som er ment å oppfattes som oppriktig engasjement, men som egentlig er glatt, kommunikasjonsfaglig håndterings-lingo.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags