Arbeiderpartiet tok i forkant av årets stortingsvalg i bruk uttrykket «vanlige folks tur» – og det forplantet seg ut over valgkampen og inn i regjeringskontorene. Hurdals-erklæringen, som den nye regjeringen bygger sin politikk på, har som sitt første budskap «En regjering for vanlige folk». De fleste skjønner hva man ønsker å understreke, men ordbruken er likevel problematisk.

Når man understreker så overtydelig at det finnes «vanlige folk», betyr dette nødvendigvis at man også mener det finnes «uvanlige» folk. Hvis ikke, er uttrykket både meningsløst og innholdsløst. «Vanlig» står i motsats til «uvanlig». Annerledes er det heller ikke mulig å tolke den nye regjeringens bruk av begrepet, med mindre man tar mål av seg til å skape et nytt språk.

Vi har til gode å se hvordan regjeringspartiene definerer «uvanlige folk». Det er for så vidt like bra – for vi tror heller ikke «vanlige folk» finnes i noen betydning av ordet. Den måte å definere fellesskapet på bør vi for lengst ha lagt bak oss.

Det er grunn til å minne om kong Haralds svært kloke ord fra talen han holdt i Slottsparken 1. september 2016. «Norge er fremfor alt mennesker. Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle de andre regionene… Nordmenn er unge og gamle, høye og lave, funksjonsfriske og rullestolbrukere. Stadig flere er over hundre år. Nordmenn er rike, fattige og midt i mellom… Nordmenn er engasjert ungdom og livserfarne gamle. Nordmenn er enslige, skilte, barnefamilier og gamle ektepar. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting. Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes. Med andre ord: Norge er dere. Norge er oss.»

Hos kongen var det ingen vanlige eller uvanlige nordmenn. «Norge er dere. Norge er oss». Mer inkluderende er det ikke mulig å bli. Fattige, rike, født her, innvandret – uavhengig av livssyn eller seksuell legning». Alle er vi like vanlige – og uvanlige.

Vi vil oppfordre regjeringen til snarest å legge begrepet vekk. Intensjonen er kanskje grei nok, men budskapet helt feil. Man kan heller ikke argumentere seg ut av dette ved å si at man nå vil prioritere folk som har kommet bak i mange køer de siste årene. Dette ville vært en helt legitim politisk prioritering som mange ville sagt seg enig i – eller som man kunne vært uenig i. Men det er ikke hva man formidler. Man sier at det finnes to grupper borgere. De som er vanlige – som man vil være regjering for, og dermed – som en nødvendig konsekvens; noen som er uvanlige.

Landets rikeste milliardærer en «oss». Den fattigste innvandreren som knapt skjønner noe av samfunnet han har havnet i. Konsernsjefer og vikarer. Klimaskeptikere og miljøaktivister. Kong Haakon skrev seg i 1928 inn historien med ordene om at han også var «kommunistenes konge» – et i tiden ekstremt provoserende budskap. Ordene fra Slottet i enden av Karl Johans gate var ikke til å misforstå. Han ville ikke bare være konge for de som kunne defineres som «vanlige». Han representerte alle.

Når tre generasjoner monarker har vært overtydelige på at det ikke finnes uvanlige nordmenn, kan vi ikke ha en rødgrønn regjering som skaper en illusjon om det motsatte. Ingen av oss er vanlige. Vi er folk. Forskjellige. Mangfoldige. Det er dette som skaper et helhetlig og rikt samfunn. Budskapet må være at ingen er mer «vanlige» eller «uvanlige» enn andre.