Fritt behandlingsvalg er offentlig finansiert privat helsehjelp som sykehusene ikke etterspør

Ingvild Kjerkol og Trude Basso, Trøndelag Arbeiderparti

Ingvild Kjerkol og Trude Basso, Trøndelag Arbeiderparti Foto:

Av

Fritt behandlingsvalg er ikke et offentlig-privat samarbeid. Det er offentlig finansiert privat helsehjelp uten samarbeid og uten behovsprøving.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Som en avsluttende kommentar om offentlig og privat helsehjelp på Lørdagsrevyen 12. september, sier helseminister Bent Høie at det er en verdi i seg selv å få velge selv.

Det er en enda større verdi at velferdsstaten prioriterer slik at helsetilbudet blir best mulig for alle.

I Norge har vi offentlige og ideelle sykehus som finansieres av det offentlige. Videre har vi helprivate tilbydere der du selv eller helseforsikringen betaler alt. Så langt er alt enkelt og logisk, men i midten der kommer offentlig finansierte private helsetjenester. Her oppstår det mye diskusjon og debatt med stort innslag av forvirring og misforståelser.

Det har lenge vært slik at offentlige sykehus med kapasitetsutfordringer har lagt ut anbud på spesifikke behandlinger til private klinikker. Avtalene har tidsbegrensning og behovet for å kjøpe tjenester fra private vurderes fortløpende. Fra i fjor har de offentlige sykehusene redusert budsjettene sine for kjøp av private somatiske helsetjenester gjennom anbud med 8 prosent. Året før ble budsjettene redusert med 20 prosent. Behovet for å avtale samarbeid med det private for å dekke befolkningens behov for helsetjenester, er dermed vurdert å være fallende.

I 2015 innførte regjeringen Fritt behandlingsvalg. Det høres til forveksling ut som Fritt sykehusvalg, men er fundamentalt forskjellig. Fritt sykehusvalg var å kunne bestemme ved hvilket sykehus man ville motta planlagt helsehjelp. Fritt behandlingsvalg var basert på et helt nytt prinsipp i spennet mellom offentlige og private helsetjenester.

Med Fritt behandlingsvalg kan ikke sykehusene si om det eksisterer et reelt behov for bruk av privat kapasitet. Det er dermed ikke et offentlig-privat samarbeid, men et offentlig finansiert kommersielt tilbud, ettersom regningen til slutt likevel havner hos sykehusene. Det er Helfo, ikke sykehusene, som godkjenner privatklinikker for ordningen, og det eksisterer ikke noe øvre tak for hvor mange private aktører som kan delta.

Helseminister Høie sier at Arbeiderpartiet, ved å ville begrense privat innslag i det offentlige helsevesenet, forsvarer systemet, mens Høyre forsvarer den enkelte pasient. Men det er ikke slik at Fritt behandlingsvalg gjør at folk flest får velge behandlingssted. For kirurgiske pasienter har det private ofte bare et tilbud til dem som medisinsk sett er friske og som har lav risiko for komplikasjoner.

For har du andre sykdommer som gjør at du for eksempel ikke bør legges i narkose for et mindre, ikke livsnødvendig inngrep, blir du viderehenvist til sykehuset. Svært mange i befolkningen har tilleggssykdommer, og flere vil det bli med en aldrende befolkning. På sykehuset venter nye vurderinger av nye leger, ny ventetid og nye egenandeler. Det offentlige helsevesenet, og pasienten, sitter igjen med regningen for to undersøkelser i stedet for en.

I dag er 90 prosent av somatiske helsetjenester innen ordningen Fritt behandlingsvalg i Helse Sør-Øst, mens 10 prosent er i Helse Vest. Tilbudet er relativt slunkent i Helse Nord og Helse Midt som allerede har utfordringer med å rekruttere legespesialister til flere av sykehusene sine. Ordningen åpner for at man kan reise sørover, men satt på spissen kan man si at Høyre gjennom Fritt behandlingsvalg gir størst reell valgfrihet til friske pasienter i det sentrale østlandsområdet. -De som allerede har best tilgang på medisinsk kompetanse.

Valgfrihet høres alltid tilforlatelig ut, men et offentlig helsevesen vil alltid måtte prioritere tjenester fra en begrenset sum overføringer fra staten. Dette gjelder også selv om overføringene økes. Det er ikke gitt at valgfrihet for utvalgte pasienter er veien å gå nå mens de offentlige sykehusene forbereder seg til et forventet 50 % økt behov for somatiske sykehustjenester de neste 15 årene.

For å møte demografiske utfordringer i nær fremtid og sikre at hele befolkningen får tilgang på gode helsetjenester, må behandling på tvers av sykehus og regioner harmoniseres og overbehandling og underbehandling må reduseres. Det er vanskelig å se at sykehusfinansierte private helsetjenester der for eksempel kirurger gjerne har akkordlønn, vil gjøre dette arbeidet enklere.

Det er heller ikke slik at private klinikker står der med masse ledig kapasitet. Kapasiteten i det private økes og reduseres etter markedets etterspørsel. Dessuten trenger hele det norske offentlige helsevesenet sårt alle spesialsykepleiere det kan få. Mindre offentlige lokalsykehus trenger i tillegg legespesialister. Private helsetilbydere ansetter helsepersonell som er ferdig utdannet ved de offentlige sykehusene. Det er vanskelig for sykehus med behov for kompetent helsepersonell, og som skal behandle 50 prosent flere de neste 15 årene, å konkurrere med private som kan tilby fri hver natt og helg.

I 2017 var det beskjedne 4400 pasienter som benyttet Fritt behandlingsvalg. Året etter var dette økt til 8000, mens det i 2019 var 15000 pasienter som fikk behandling gjennom ordningen. Økningen var størst innen somatiske helsetjenester – der sykehusene selv budsjetterer med mindre behov for private ressurser.

15000 er fortsatt et svært beskjedent antall sett i forhold til det totale antallet pasienter som behandles, men veksten er formidabel. Selv om ordningen åpenbart kan være til det beste for enkeltpersoner, trenger vi nå gode løsninger som er til det beste for befolkningen som helhet. For å finne de beste løsningene må vårt offentlige helsevesen, eller systemet som helseministeren kaller det, styrkes i takt med økende behov – og ikke minst forsvares.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken